Hjerneslag handler om hjernen

Hjerneslagsykdommene er på flyttefot, iallfall på papiret! Nylig ble det kjent at diagnosegruppen for sykdommer i hjernens blodkar endelig samles i kapittel 6 for nevrologiske sykdommer i den nye utgaven av Verdens Helseorganisasjons sykdomsklassifisering (ICD-11). Siden 1955 har klassifiseringen av hjerneslag vært spredt i flere kapitler, spesielt kapittel 9; kapitlet om sykdom i sirkulasjonssystemet. Nå flagger vi for at hjerneslagsykdommene er kommet hjem til de andre nevrologiske lidelsene.

Man kan spørre seg om det egentlig spiller noen rolle om forbokstaven i en diagnose er en I for blodkarsykdom eller en G for nevrologisk lidelse. Erkjennelsen av at sykdom i hjernens blodkar først og fremst handler om hjerne er uhyre viktig, av mange grunner. For det føste bør alle typer hjerneslag være samlet på ett sted i klassifikasjonen. For det andre gir hjerneslag svikt i hjernefunksjon. Når hjerneslag nå skal klassifiseres som hjernesykdom vil det bidra til at helsetjenesten tilpasses pasientens behov, og at man får bedre kartlegging av behovsomfanget. Hjerneslag er verdens nest hyppigste dødsårsak og den globale samfunnsinnsatsen for å forebygge og behandle slag best mulig må være målrettet. For det tredje har presis diagnosesetting stor betydning for kvaliteten på epidemiologisk slagforskning. Og sist, men ikke minst, å klassifisere slag som en nevrologisk sykdom øker forståelsen for symptomene i etterkant, ikke minst de usynlige kognitive problemene. Det handler faktisk om hjernen, og korrekt sykdomsklassifisering er å begynne i den rette enden. Dette er en klok og fremtidsrettet avgjørelse.

Korrekt plassering av hjerneslagsgruppen har også betydning for hvilken holdning vi har til sykdommene som sådan. At hjerneslag i så mange år har seilt under fanen for blodkarsykdom impliserer at hjernen er et underordnet problem. Det er en symboltung og grov undervurdering av følgene av et hjerneslag. En blodpropp som fører til at et område i hjernen med en diameter på en centimeter blir skadet, høres ikke så dramatisk ut – men det kan påføre pasienten en alvorlig lammelse i den ene kroppshalvdelen like fullt. Et par flekker her og der i hjernebarken kan virke bagatellmessig - bortsett fra at evnen til å snakke flytende kan bli borte for resten av livet. Dette misforholdet mellom størrelsen på skaden og konsekvensene for resten av livet er unikt for nervesystemet som organ. I hjernen er det intet slingringsmonn!

Rask og effektiv slagbehandling i akuttfasen, bedre rehabilitering og best mulig forebygging av nye hjerneslag må til for at flere slagpasienter skal få leve lenger og bedre. Forståelsen for at mangelfull eller forsinket slagbehandling faktisk gir livslange skader på hjernen er det som bør få oss til å jobbe enda hardere for at alle som rammes av hjerneslag får rett hjelp i tide uansett hvor de befinner seg når det inntreffer. Selv om mange flere unngår større skade med bedret akuttbehandling, må over halvparten leve videre med følgetilstander etter hjerneslaget, og trenger tilgang på helsetjeneste som har kompetanse på dette.

Hjerneslag henger sammen med andre hjernesykdommer, spesielt utvikling av vaskulær demenssykdom. Nettopp det var et av hovedargumentene til Raad Shakir, president i World Federation of Neurology, da han på lederplass i The Lancet i fjor talte for å endre plasseringen av hjerneslagsgruppen i ICD-11. Slag handler både om de aller nærmeste minuttene – og om resten av livet. Paradigmeskiftet i norsk akuttbehandling av hjerneslag med trombolysebehandling og trombektomi har ikke kommet rekende på en fjøl. Den utrettelige innsatsen fra slagmiljøene nasjonalt og internasjonalt har ført til at mens slagpasienten for tyve år siden måtte vente lengst i akuttmottaket, er slag nå blålysmedisin. Likevel er det fortsatt store forskjeller i tilbudet til hjerneslagpasienter i ulike deler av landet, både for akuttbehandling, utredning og rehabilitering. Vi får håpe at tydeliggjøring av behovene også fører til en hensiktsmessig ressursprioritering. Hjerneslag er en gruppe sykdommer som ofte har tapt kampen om ressurser, både til forskning og utvikling. Slik burde det ikke være.

Det er interessant er at ”tid er hjerne”-begrepet nå brukes om mer enn hjerneslag. For eksempel har behandlingen av multippel sklerose gått fra å være avventende til offensiv fra diagnosetidspunkt, med tett oppfølging av effekt. Tidligere ble den alvorligste formen for epilepsianfall, status epileptikus, definert som anfall med mer enn en halvtimes varighet. Nå er den grensen kuttet ned – til fem minutter. Årsaken til disse endringene er enkel: Det er ingen tid å tape når hjernen er i fare. En tilbakelent holdning når det brenner som mest kan påvirke pasientens helse for resten av livet. Slagmedisinen har åpnet for disse erkjennelsene, og det har forandret nevrologien som fag. Flyttingen av slagdiagnosene tydeliggjør at slag handler om hjernen, vårt mest uerstattelige organ. Den erkjennelsen kommer i ICD-11, etter 60 år. Det er lovlig sent, men forhåpentligvis godt!