Om solkrem og gradvise innovasjoner

Når jeg ser tilbake på en av de flotteste somrene man kan huske, er det også med stor takknemlighet over de innovasjoner som har kommet innen solbeskyttelse. De som kjenner meg, vet at jeg er lys i huden og lett blir solbrent. Hadde vi hatt en slik sommer i min barndom hadde jeg måttet sitte mye i skyggen og generelt ikke hatt det så bra. Med dagens moderne solkremer kan jeg leve som andre og nyte det å være mye ute.
Det kanskje mest interessante er at jeg ikke kan huske at det noen gang kom et gigantisk gjennombrudd med hensyn til nye solkremer. Det er soleklart at de som kan kjøpes i dag er av en helt annen kvalitet enn de som var tilgjengelige da jeg var barn, men når kom gjennombruddet?  Jeg tror dette er en konsekvens av gradvise innovasjoner og at man kun ved å titte flere år bakover virkelig ser forskjellene.
I forrige uke var jeg i Danmark og hørte en spennende debatt om innovasjoner i helsevesenet og utfordringene de gir for betalere. Et av poengene til betalerne var at de opplever at graden av innovasjon ikke alltid står i sammenheng med prisen industrien ber om. For øvrig et tema jeg også kjenner igjen fra debatten i Norge.
Jeg reflekterte en del over dette og gjorde meg noen tanker som debatten ikke adresserte:
1) Det å betale for innovasjoner sørger også for at «Innovasjonsmaskinen» går videre. Som i tilfellet om solkrem vil fortsatt produktutvikling avhenge av at noen betaler for de produkter som er tilgjengelige i dag. Dette elementet diskuteres lite i forhold til spørsmålet om hva man får igjen for å betale for innovative produkter.
2) Hva menes egentlig med at verdien av såkalte inkrementelle innovasjoner ikke er så stor ?
- For det første så gjøres ofte vurderingen rundt betaling, opptak i behandlingsalgoritmer og refusjon veldig tidlig i et legemiddels livssyklus. For eksempel, der et nytt kreftmedikament kun har vist effekt på en veldig syk gruppe pasienter, sent i deres livsfase, kan produsenten/innovatøren ha et stort livssyklusprogram for medikamentet der større grupper og mindre syke pasienter over tid viser seg å ha stor effekt av behandlingen.
- For det andre kan inkrementelle innovasjoner også være nye doser, formuleringer og indikasjoner som over tid gir flere pasienter nytte av behandlingen. Jeg tenker da for eksempel på  A2 Antagonistene som først viste effekt ved blodtrykksbehandling, men som også fikk indikasjon ved behandling av hjertesvikt. Doseringer og pasientgrupper er her ulike selv om medikamentet i seg selv er det samme.
3) Jeg tror også at alle forskere drømmer om de virkelig store gjennombruddene – og kanskje til og med har en hemmelig drøm om Nobelpris. Og ingenting er mer stimulerende for oss i industrien enn å kunne introdusere slike store nyvinninger. Hverdagen er dog en blanding av store og noe mindre innovasjoner.
Personlig tror jeg det vil være nyttig å ta noen av disse poengene inn i debatten om hva det er man betaler for med hensyn til nye legemidler. Forskningsbaserte firma som MSD, og andre, er avhengige av at Innovasjonsmaskinen finansieres. Vi pløyer 20-25% av omsetningen direkte tilbake i forskning og ønsker å fortsette med dette.
Det er stor forskjell mellom legemidler og solkrem fordi solkremen betales individuelt. Det er likevel spennende analogier mellom privat og offentlig sektor - særlig når man har lovende initiativ som «Innovasjon i offentlig innkjøp» på agendaen i Norge. Dessverre er ikke vårt område reelt omfattet av dette enda, men det er mange spennende signaler som man håper blir tydeliggjort i Legemiddelmeldingen til våren.
Innovasjon gjør at verden går framover – i store og små skritt.  Vi må bare sørge for gode ordninger og dialog for god tilgang til pasienter og offentlig betalingsevne.