Aksel Tunolds blogg

Helseprioriteringer i kroner og øre

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Aksel Tunold

Aksel Tunold er tidligere country manager i Amgen. Tunold er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI og Babson College, Boston. Han er opptatt av helsepolitikk generelt, og særlig hvordan legemiddelindustrien og helsevesenet sammen kan bidra til å bedre folks helse.

I hvor stor grad bør helseøkonomi være det styrende verktøyet for prioriteringer innen legemiddelområdet?
Selv om Norge er et rikt land, har en ikke utømmelige ressurser og vi er derfor også på helseområdet nødt til å prioritere mellom ulike tiltak for å oppnå størst mulig velferd gitt tilgjengelige ressurser.  For å gjøre disse prioriteringene, legges det vekt på økonomisk evaluering – kostnadseffektivitet – som et viktig kriterie i prioriteringen. Hva gir mest helse for hver krone?
Analysemetoden som er hyppigst brukt, er der nytten måles som kvalitetsjusterte leveår vunnet (QALY), som kombinerer effekter på levetid og livskvalitet i ett mål og muliggjør sammenligning på tvers av terapiområder.
På den ene siden er det helsemyndighetenes oppgave å sikre riktig bruk av samfunnets ressurser og dermed at vi har størst mulig helsegevinst per krone. Det er dessverre en rekke svakheter ved en slik tilnærming. Blant annet tar den ikke hensyn til alvorlighetsgrad av sykdomsbildet før behandling. Anta for eksempel at en kan gjøre 3 hofteoperasjoner for samme kostnad som å behandle en alvorlig syk kreftpasient. Livskvaliteten til den kreftsyke pasienten vil kanskje ikke være topp, men det er langt bedre enn alternativet som er en tidligere død.  Siden behandling av den kreftsyke pasienten da vil få en lavere QALY, vil den få en lavere prioritet enn de 3 hoftene.
En annen svakhet ved at en legger for stor vekt på helseøkonomi, er at den spesielt for legemidler, i stor grad favoriserer store pasientgrupper. Et stort fokus på helseøkonomi vil tvinge frem en grense for hvor stor kostnad per QALY som er akseptabelt, som gjør at man dermed ikke vil differensiere mellom små og store sykdomsområder.
For at legemiddelfirmaene skal velge å forske på nye medisiner, er de avhengig av at noen er villige til å betale for dem når de kommer på markedet. En vet også at en svært stor del av kostnadene og risikoen for legemiddelfirmaene ligger i forskning og utvikling, mens kostnadene for å produsere hver enkeltenhet er relativt lave. Ettersom kostnadene for utviklingen heller ikke er lineær med antall pasienter som vil motta behandlingen, ligger det i sakens natur at legemidler som er beregnet på små pasientgrupper vil bli vesentlig dyrere per pasient enn for de som er beregnet på store pasientgrupper.
Når en i tillegg vet at pasienter med svært alvorlig sykdom ofte vil få en lavere QALY, er det svært sannsynlig at et nytt medikament for denne pasientgruppen vil få en negativ helseøkonomisk vurdering, og ikke vil bli gjort tilgjengelig for pasientene. På sikt vil også insentivene til legemiddelfirmaene for å forske på ny behandling av kreft eller andre mer sjeldne lidelser, falle bort ettersom betalingsvilligheten er lav.
Helseøkonomiske analyser kan gi systematisk informasjon om forhold mellom kostnader og effekter, men gir ikke i seg selv bedre prioritering. Det er lett å være enig i at helseøkonomi har relevans for prioriteringer i helsesektoren, men bør kostnadseffektivitet være så styrende som det er i Norge i dag?

Powered by Labrador CMS