Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Medisinutløst psykose

Brukerorganisasjonene får mange henvendelser fra pasienter som er under behandling med medisiner de ikke føler hjelper dem. Selv konkluderer jeg med at jeg har blitt feilmedisinert – med tvang – i over 20 år. 

Publisert: 2022-11-04 — 15.54

Gunn Helen Kristiansen

Innlegg: Gunn Helen Kristiansen, styremedlem i brukerorganisasjonen Aurora – støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer

PÅ PAKNINGSVEDLEGGET til antipsykotisk medisin står det som bivirkning at medisinen kan utløse psykose. Antipsykotisk medisin er allikevel førstevalget ved tidlige symptomer – og blir ofte gitt under overtalelse eller tvang. Jeg har selv erfart at medisinen kan virke mot sin hensikt.

Se også: Pasienten må i førersetet

FORVIRRING – OG TANKEKJØR. Mitt sykdomsutbrudd var helt i tråd med stress-/sårbarhetsmodellen. Kort tid etter fødsel opplevde jeg tap av arbeid, emosjonelt stress og samlivsproblemer. Etter flere søvnløse netter gled jeg inn i en forvirringstilstand. Fornuften slapp taket og jeg ble tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus. Der fikk jeg Trilafon og Nozinan. Etter kort tid ble jeg mye verre.

Forvirringen eskalerte til uro og tankekjør. Før den medikamentelle behandlingen startet hadde jeg riktignok mistet grepet, men var fortsatt i stand til å forklare meg. Det ble det slutt på nå. Jeg mistet språket, og tankene gikk lynraskt i sirkel.

Etter 20 år og 50–60 innleggelser fikk jeg heldigvis en behandler som ville lese seg opp på mitt tilfelle

Medisinene gjorde vondt verre. Jeg opplevde at legemidlene hindret meg i å få tilgang til mine egne tilfriskningsressurser. Siden jeg ikke hadde språk, forsøkte jeg å spytte ut morgenmedisinen i kaffekoppen. Da dette ble oppdaget, fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville få komme hjem dersom jeg ikke samarbeidet. Det ble også hevdet at jeg bare gjorde det verre for meg selv ved ikke å ta de forskrevne medikamentene. Jeg ga etter og ble sendt hjem etter tre uker.

VRANGFORESTILLINGER. Til å begynne med tok jeg medisinene, men tankene roet seg ikke. Det liksom duret og gikk hele tide. Etter hvert fikk jeg også vrangforestillinger og hallusinasjoner. Da sluttet jeg med pillene og følte meg etter hvert mye bedre.

Dessverre fikk jeg et lite tilbakefall, og mine ressurssterke pårørende sørget for en ny innleggelse. Det ble iverksatt medikamentell behandling, og innen et halvt år var gått, var jeg diagnostisert med bipolar lidelse. Samtidig som jeg ble utredet, ble jeg medisinert med Lithium.

Lithium beskyttet meg ikke mot enda en episode. Det ble en ny innleggelse, og da jeg kom hjem, seponerte jeg igjen alle medisinene og begynte på skole med støtte fra Nav. Det gikk bra en god stund, og etter hvert klarnet tankene. Skolen var effektiv terapi.

SVINGDØRPASIENT. Etter omskolering forsøkte jeg å komme tilbake til arbeidslivet igjen, men etter et par år kom stresset og symptomene tilbake. De neste fire årene som lærervikar hadde jeg en innleggelse hver sommer. Løsningen ble uføretrygd.

Da Zyprexa kom på markedet forsøkte vi det, men da ble jeg dypt deprimert. Zyprexsa ble seponert, og jeg fikk prøve antidepressiva. Medisinen førte meg rett opp i mani og psykose. Så fikk jeg en kombinasjon av Risperdal og Orfiril. Denne medisinkombinasjonen hjalp meg egentlig ikke.

Jeg var nå blitt svingdørpasient med flere innleggelser i året. I mestringsplanen vi lagde, var fokuset å oppdage tidlige varselsymptomer og sørge for en rask innleggelse.

SKAMFØLELSE. Jeg hadde fått en bipolar lidelse med svært raske svingninger. Det var enten dyp depresjon eller blomstrende mani. Depresjonene var tunge, både for meg selv og ikke minst barna, men kanskje å foretrekke for mine voksne pårørende. Jeg fikk ikke gjort så mye ugagn når jeg bare ville sove. Så kunne det plutselig skyte rett opp i mani. Da fikk jeg masse energi og dro ut på eventyr, uten fornuft og med hodet fullt av hallusinasjoner og vrangforestillinger. Dette førte i sin tur til mye skamfølelse i ettertid og at familien mistet tillit til meg.

Etter 20 år og 50–60 innleggelser fikk jeg heldigvis en behandler som ville lese seg opp på mitt tilfelle. Han fjernet Risperdal og gav meg heller to stemningsstabiliserende medikamenter. En kombinasjon av Orfiril og Lithium ga nesten umiddelbart positiv effekt. Jeg ble stabil. De dype depresjonene forsvant, og de plagsomme og uforutsigbare psykosene ble også borte. Tilliten til familien ble gjenopprettet.

FEILMEDISINERING. Den nye medisinkombinasjonen har selvfølgelig også sine bivirkninger, men ved å sammenligne med hvordan hjernen min oppførte seg under behandlingen før og nå, har jeg en klar formening om at antipsykotisk medisin i mitt tilfelle forsterker symptomene og utløser psykose.

Jeg har grunn til å tro at jeg ikke er alene om å ha en opplevelse av denne virkningen. Brukerorganisasjonene får mange henvendelser fra pasienter som er under behandling med medisiner de ikke føler hjelper dem. Selv konkluderer jeg med at jeg har blitt feilmedisinert – med tvang – i over 20 år.


Tilleggsopplysning
: Artikkelforfatteren er tidligere ingeniør og lærer. Hun har pasienterfaring og har i mange år vært brukerrepresentant for Mental Helse.

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!