Leger kan ikke stole på kun ett medikament

Innlegg: Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet (FHI)

I ET FORSØK på å nyansere bredden av et fagområde, inkludere statistiske fenomen og oppfordre til en konstruktiv debatt blir man overraskende møtt med en kald skulder og et uverdig personangrep.

Personer som forsvarer seg med sterke ord i debatter har som oftest noe å skjule. Det kan være akademiske, yrkesmessige eller følelsesmessige grunner for det. Det er således synd at leseren ikke får vite i motinnlegget til Gerty Lund, forbundsleder i Norsk Fysioterapeutforbud, hvor skoen egentlig trykker og hva som har ført til kraftige overreaksjoner og unødvendig mistenkeliggjøring etter min kronikk i Dagens Medisin. 

UNDERTEGNENDE SPØR ÅPENT om fysioterapeuter kan gjøre ting annerledes for å forebygge skader og sykdom. Men det svares det ikke på i motinnlegget. I kronikken innledes det med å skrive at fysioterapi hjelper mange som trenger det, men det ble heller ikke kommentert av forbundsleder Lund. Om en «god kollega» ikke kan løfte frem noen refleksjoner om rom for utbedring og samtidig stille et par tydelige spørsmål om hvor effektive tiltakene innen fysioterapi er, da har vi ikke lært noen ting av hva som skjedde med Ignaz Semmelweis på midten av 1800-tallet.

IKKE BEDRE ENN ANDRE. Andreas Wahl, en kjent programleder fra tv-serien Folkeopplysningen, vil ikke at alle skal være enig i alt han sier. Mange personer er jo selvsagt heller ikke det, men poenget til Wahl (som ikke er lege) og dem som har laget serien er å få folk til å tenke selv.

Leger er ikke bedre enn andre, og medisin er et stokastisk fag, fordi det styres av naturvitenskapelige prinsipper, men også av sannsynlighetslover. De fleste leger vet at en type behandling som fungerer for noen pasienter ikke nødvendigvis gjør det for andre uten at man vet hvorfor. Det betyr at leger ikke utelukkende kan stole på ett medikament fordi det ikke finnes en skreddersydd behandling for noen – ennå. 

ET PARADOKS. «Number needed to treat» – antallet pasienter som må behandles for å oppnå effekt hos en pasient – bør ikke være et ukjent konsept for fysioterapeuter med forskerkompetanse. Leger bruker lang tid på å forklare til pasienter som opplever manglende effekt av foreskrevet medisin om hvorfor det skjer og forsøker sammen med dem å finne en optimal behandling og følge vedkommende opp over tid.

Å hevde at forebygging er viktig, men ikke tilrettelegge for at det faktisk skjer i større grad i befolkningen er et helseparadoks, og det virker her som Lund ikke klarer å skille mellom teori og praksis. Det er skremmende.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgivers synspunkter.