Lever vi godt, så har vi det godt

Kronikk: Hanne Glemmestad, medlem av Arbeidsutvalget i Fellesorganisasjonen (FO) og leder av Profesjonsrådet for sosionomene

REGJERINGEN HAR bebudet en ny opptrappingsplan for psykisk helse, noe som engasjerer både sykepleiere, psykologer og andre helseprofesjoner. Mange personer, særlig unge mennesker, sliter med psykiske helseplager i kjølvannet av pandemien.

Samtidig har nedbygging av institusjonsomsorgen for personer med alvorlige psykiske lidelser ført til dårligere behandlingstilbud med til dels fatale følger.

Se også: Vi trenger flere barne- og ungdomspsykiatere

FOREBYGGING. Fellesorganisasjonen (FO) er fagforeningen for sosialarbeidere. Våre medlemmer jobber i bredden av helse- og velferdstjenester – mange innenfor psykisk helsevern eller rusfeltet – både i kommunene og i spesialisthelsetjenestene. En viktig del av faget sosialt arbeid handler om tidlig innsats, og om å forebygge helse- og sosiale problemer, for slik å forhindre sosial ulikhet, psykisk uhelse og utenforskap.

Gode kommunale lavterskeltilbud er en billig og effektiv måte for å forebygge – og gi hjelp til personer med psykiske helseplager før de utvikler seg til alvorlige lidelser. FO mener at større satsing på ulike lavterskeltilbud vil føre til mindre behov for spesialisthelsetjenester.

Lavterskeltilbud handler om ulike tilbud i kommunene, både fra kommunale virksomheter og fra frivilligheten. De retter seg mot barn, unge, voksne og eldre, og det er et bredt spekter i hva som tilbys. Oppsøkende tjenester, ulike varianter av treffsteder og variert tilgang til fritidsaktiviteter er eksempler på lavterskeltilbud som er viktig med tanke på å forebygge psykisk uhelse, utvikling av problematisk rusbruk og utenforskap.

TILBUD I FARESONEN. Miljøterapeuter i skolen er en annen «lavthengende frukt». Barn med psykososiale utfordringer, tilpassingsproblemer i skolesituasjonen eller vansker på hjemmebane trenger noen som ser dem i hverdagene: Ansatte med sosialfaglig kompetanse som daglig er tett på ungene både i klasserommet og i friminuttet. Ansatte som kjenner barna og som aktivt kan oppsøke den enkelte og sette inn tiltak, enten det er på skolen eller i hjemmet, eller som kan samarbeide andre hjelpeinstanser når det er behov for det.

Disse tjenestene er imidlertid ikke lovfestede, og dermed er de i faresonen når de kommunale budsjettene skal kuttes.

KLINISK KOMPETANSE. FOs medlemmer melder om en utvikling der det i stadig større grad satses på helsepersonell innen rus og psykisk helse. Fokuset er ofte på individuelle terapeutiske tiltak og medisinsk behandling. Som sosialarbeidere vet vi imidlertid at sosiale problemer kan være både en årsak til, eller en følge av, psykisk uhelse. Tiltakene og virkemidlene i behandlingskjeden må derfor gjenspeile dette. Personer med psykiske plager og lidelser må bli møtt av ansatte med solid klinisk kompetanse på et lavest mulig nivå.

FO er opptatt av at de kommunale helse- og omsorgstjenestene har god tilgang på barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere med klinisk kompetanse som kan behandle lettere psykiske lidelser hos barn, unge og voksne. Flere sosialarbeidere med klinisk kompetanse i primærhelsetjenesten vil avhjelpe det store trykket på psykologene, og dempe innsøkingen til spesialisthelsetjenesten.

KOORDINERINGSANSVARET. En annen hovedutfordring er helse- og velferdstjenester som ikke samhandler og snakker sammen. Brukeren blir overlatt til å være sin egen «koordinator», og ingen tjenester tar et helhetlig ansvar for å koordinere innsatsen rundt personer med alvorlige og komplekse helse- og sosiale problemer. Dette kan få fatale konsekvenser. Det er en mangel at det ikke er en koordinerende sosialfaglig enhet i alle kommuner som kan være bindeledd mellom spesialisthelsetjenestene, kommunens helsetjenester, Nav og andre relevante tjenester.

I somatiske sykehus er det ansatt sykehussosionomer som ivaretar dette, men tilsvarende finnes ikke i kommunene. Mangelen på sosionomer i kommunens helse- og omsorgstjenester gjør koordineringen utfordrende, og i en del sammenhenger må spesialisthelsetjenestene bruke ressurser til koordinering og oppfølging selv etter utskriving. Dette kan føre til økt tilbakefall til sykdom og store omkostninger – både samfunnsøkonomisk og personen det gjelder – samt nettverket rundt pasienten.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven