Bør Frisklivssentralen være lovpålagt?

Kronikk av Norsk forening for helse- og treningsfysiologer (NFHT), ved:
Therese Fostervold Mathisen, førsteamanuensis ved Fakultet for helse, velferd og organisasjon ved Høgskolen i Østfold og leder i NFHT.no
Veslemøy Bråten, helse- og treningsfysiolog ved Modum Bad og styremedlem i NFHT
Anne Mette Rustaden, Førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Høgskolen Innlandet, Styremedlem i NFHT
Håvard Lorentzen, Masterstudent Helse- og Treningsfysiolog ved Høgskolen Innlandet, Styremedlem i NFHT
Kristin Granum Rosebø, helse- og treningsfysiolog, innehaver av KreativTrening.no og nestleder i NFHT
Ida Cecilia Juhasz, helse- og treningsfysiolog i Nasjonalforeningen for Folkehelse, styremedlem i NFHT

I DAG ER 235 Frisklivssentraler listet hos Helsedirektoratet, men tallet er truet av stadig lokale nedprioriteringer, og 34 prosent av landets kommuner har ennå ikke et slikt helsefremmende tilbud. Det kan synes å være for enkelt for kommunen å unngå – eller kutte i – slike ikke-lovpålagte forebyggende helsetilbud.

I disse dager maner blant annet Fredrikstad Frisklivssentral og Indre Østfold Frisklivssentral til støtte og motstand når det lokale kommunestyret truer med nedleggelse grunnet behov for økonomiske besparelser. Ironisk nok omtaler Fredrikstad kommune dette som prosjekt #bærekraft25.

Vi som jobber med helsefremming, vet at dette er å pisse i buksa for å holde seg varm. Har du ikke råd til å forebygge helseutfordringer, må du senere ha råd til å behandle og rehabilitere.

LAVTERSKELTILBUD. Frisklivssentralens viktigste rolle er å være et lavterskeltilbud for den lokale befolkningen for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer og fremme bedre håndtering av hverdagsbelastning og depresjon.

Det er godt dokumentert at mennesker med lavere sosioøkonomisk status oftere har en ugunstig livsstil, og selv om variasjonen er stor, viser tall at den gjennomsnittlige brukeren av Frisklivssentralen er godt voksne kvinner med lav sosioøkonomisk status, høy kroppsmasseindeks (KMI) og med kroniske lidelser. 

Se også: Kostnadseffektivt med Frisklivssentraler?

ATFERDSENDRING, TAKK! Vi som er helsefaglig utdannet, vet at atferdsendring er vanskelig, men politikere og byråkrater viser stadig i sin atferd og uttalelser at de trenger informeres om dette. Atferdsendring krever støtte og trygg veiledning, og Frisklivssentralen er spesielt faglig rustet for slik innsats. Men å bygge et velfungerende system og komplementær kompetanse i et helsetilbud krever også stabilitet og forutsigbarhet.

Folkehelseloven pålegger kommunene å ha et helsetilbud som kan svare opp til innbyggernes behov. Frisklivssentralen er i dag ikke lovpålagt, men følger som det mest logiske alternativ for et forsvarlig og bredt tilgjengelig helsetilbud.

Det var også slik det var ment, da Helsedirektoratet utformet rammene for dette tjenestetilbudet i 2002–2004. 

PRAKTISK, MEN? En forutsetning for at Frisklivssentralen skal fungere etter intensjonen, handler ikke bare om stabilitet, men også om tilstrekkelig driftsstørrelse og tverrfaglig kompetanse. Flere Frisklivssentraler driftes i dag av enkeltpersoner i deltidsstillinger, og fagtilbudet løses ved et samarbeid på tvers av kommunegrenser. Ikke bare fører dette til at tilbudet blir mindre tilgjengelig for brukerne – med lang reisevei – men brukerne risikerer å møte et tilbud som ikke har den kapasitet som det er behov for.

Flertallet av ansatte ved landets Frisklivssentraler er fysioterapeuter. Dette kan være mer et praktisk valg enn et faglig godt argument. Fysioterapeuter innehar uten tvil spesialkompetanse på bevegelsesapparatet, og autorisasjon som helsepersonell, hvor sistnevnte gir en innlysende fordel for kommuner med krav om slik posisjon.

INN MED FLERE! I veilederen til Frisklivssentraler løftes det konkret frem en god løsning der kommuneoverlegen kan stå faglig ansvarlig for Frisklivssentralen.

Frisklivssentralens fundamentale kompetanse skal være kunnskap om effektive metoder for endring i levevaner og om fysisk aktivitet og kosthold for å forebygge ikke-smittsomme lidelser. Det trekkes frem krav om minst treårig utdanning på høyere nivå med fagområder innen fysisk aktivitet, ernæring, psykisk helse, og helsefremmende og forebyggende folkehelsearbeid.

Aktivitetstilbudet i Frisklivssentralen handler også om å kunne drifte treningsgrupper og å tilpasse aktiviteten til dem med ulike behov og lidelser. Dette peker ikke bare mot behovet for at flere helse- og treningsfysiologer bør inn i Frisklivssentralen, men også flere ernæringsfaglig utdannede.

FØLG VEILEDEREN! Alternativet uten Frisklivssentralen er at hver kommune gjøres avhengig av å ha tilgjengelig private aktører som hver kan tilby den samme kompetanse og tjenester. Det virker verken praktisk overkommelig å sikre at slikt tilbud finnes enkeltvis i kommunen, eller å oppnå et tilstrekkelig tilgjengelig tilbud for alle innbyggere uavhengig av sosioøkonomiske ressurser.

At kommuner oppretter Frisklivssentraler, følger veilederens føringer for nødvendig fagkompetanse og sikrer stabil drift, synes å være den beste måten for å samordne og tilgjengeliggjøre et slikt lovpålagt tilbud på.

Ettersom kommunestyrerepresentanter stadig ser ut til ikke å ville ta inn over seg dette ansvaret, virker det å være en god løsning å lovpålegge tilbud om Frisklivssentraler i kommunene.

Tilleggsopplysning: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, utover å presisere at de fremmer egen fagkompetanse i denne saken.

Ingen oppgitte interessekonflikter