God oppgavedeling er god pasientbehandling
Når vi skal utvikle gode psykiske helsetjenester, er det viktig å gjensidig anerkjenne hva vår fagkompetanse tilfører.
Innlegg: Håkon Kongsrud Skard, president i Norsk Psykologforening
Lars Lien, leder av Norsk Psykiatrisk forening
DET ER POSITIVT at Norsk Sykepleierforbund tematiserer oppgavedeling i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Gode psykisk helsetjenester krever at mange yrkesgrupper med tverrfaglig bakgrunn samarbeider godt rundt pasienten.
Samtidig forutsetter tverrfaglighet en gjensidig anerkjennelse og forståelse av kompetansen hos de ulike gruppene, samt hvilke oppgaver de løser best.
OPPTRAPPINGSPLANEN. Perspektivmeldingen har gjort det klart for alle at man ikke kan forutsette en evig vekst i andelen av befolkningen som jobber som helsepersonell, samtidig som vi står overfor en eldrebølge. Da er det desto viktigere at vi utvikler effektive helsetjenester som fullt ut kan benytte kompetansen som er tilgjengelig. Dette gjelder for eksempel administrative oppgaver, som i dag opptar en for stor del av arbeidstiden til klinisk helsepersonell. Samtidig gjelder det også oppgavefordelingen mellom grupper av helsepersonell.
Det er aldri vår intensjon å snakke ned annen fagkompetanse. Poenget er at våre kompetanser og bidrag er ulike når vi skal løse pasientenes behov gjennom oppgaver i tjenestene
Innen psykisk helse må Perspektivmeldingen ses i sammenheng med Riksrevisjonens rapport, som dokumenterer at tjenestene er underdimensjonerte og har blitt nedprioritert økonomisk. Samtlige yrkesgrupper og pasientgrupper venter nok derfor i spenning på regjeringens bebudede opptrappingsplan, som skal «rette opp uverdige forhold innen psykisk helse».
RESSURSBEHOVET. I denne opptrappingsplanen må det åpenbart komme ressurser, og innen psykisk helse betyr dette hovedsakelig kompetente årsverk.
Det styrende prinsippet for en opptrappingsplan er befolkningens behov og utbyggingen av et tilbud som gir dem forsvarlige og effektive tjenester. For våre faggrupper ønsker vi å være tydelige på hvilken kompetanse vi kan tilby i denne sammenhengen. For psykologer utgjør dette diagnostisk kompetanse, overordnet behandlingsansvar og behandlingsoppgaver i tillegg til den akademiske breddekompetansen i normalpsykologi som faget tilbyr. For psykiatere utgjør kompetansen den samme, i tillegg til medisinsk og somatisk kompetanse.
Lovverk og veiledere gjør det klart at denne kompetansen skal være tilgjengelig for pasienter i spesialisthelsetjenesten. I kommunene er situasjonen mer uavklart, men vi mener at konsekvensene av Samhandlingsreformen er at kommunene også må ha denne kompetansen i tråd med at de får økt ansvar for utredning, behandling og oppfølging av psykisk syke.
TVERRFAGLIGHETEN. Like mye trenger vi den kompetansen andre grupper bidrar med i tjenestene. Når Norsk Sykepleierforbund oppfatter et utspill om at pasienter bør ha rask tilgang på riktig kompetanse som en nedvurdering av sykepleiefaglig kompetanse, er det viktig å oppklare. Som spesialistgruppene innen psykisk helsevern ønsker vi å anerkjenne deres kompetanse, og det er aldri vår intensjon å snakke ned annen fagkompetanse. Poenget er at våre kompetanser og bidrag er ulike når vi skal løse pasientenes behov gjennom oppgaver i tjenestene. Ingen er tjent med en forståelse av tverrfaglighet der alle skal gjøre det samme.
Helsepersonellovens §4 legger til grunn at de med best faglig forutsetninger tar beslutninger i behandlingsforløpet. Hensikten med denne bestemmelsen er at den som har de beste faglige kvalifikasjoner, tar beslutningen når flere personellgrupper virker sammen – og å hindre at helsepersonell overprøver beslutninger fattet av personell med bedre faglige forutsetninger. Når det påpekes at pasienter bør snakke med spesialist tidligst mulig, er det for å ivareta dette hensynet best.
VERDSATT KOMPETANSE. Sykepleiefaglig kompetanse er vesentlig i alle deler av helsetjenestene og utgjør den største yrkesgruppen i helsevesenet. Det er også en verdsatt kompetanse som benyttes til mange oppgaver i psykiske helsetjenester. Sykepleiere er uvurderlige ansatte i døgnbehandling og ambulante tjenester i spesialisthelsetjenesten, i skolehelsetjenesten og behandlingstiltak – både lavterskel og langvarig – i kommunen.
Vår erfaring er at gjensidig anerkjennelse og hensiktsmessig oppgavedeling er ukontroversielt i tjenestene, og at dette også bidrar til bedre samarbeid rundt pasientene.
Dette gir også arbeidsgiver større klarhet i hvilken kompetanse som må rekrutteres for å gi tilstrekkelige tjenester.
FELLES FORSTÅELSE. Når de ulike yrkesgruppene skal bidra inn i Opptrappingsplanen, håper vi at denne forståelsen kan ligge til grunn. Vi kan alle gi vesentlige bidrag, og ved å basere oss på gjensidig anerkjennelse, kan myndighetene få klare anbefalinger om utviklingen av tjenestene.
Det er flerfoldige andre utviklingsbehov å ta tak i: Bedre administrativ organisering, implementering av nye metoder og bedre brukermedvirkning, for å nevne noe.
En felles forståelse av hverandres bidrag vil gi oss alle muligheten til å vie oss til disse utviklingsbehovene, med den innsatsen og oppmerksomheten det fortjener.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven
