Hvorfor går det så sakte?

Vi er mange som kjenner på utålmodigheten: Hvorfor går det da så sakte med innovasjon og digitalisering i helsetjenestene?

Publisert
Tine Nordgreen

Kronikk: Tine Nordgreen, ph.d., psykologspesialist ved Forskningssenter for digitale psykiske helsetjenester (SFI), Divisjon psykisk helsevern ved Helse Bergen HF

«HELSETJENESTEN HAR flere piloter enn SAS og Norwegian til sammen», sa daværende helseminister Bent Høie (H) i 2018. I Dagens Medisin den 19. mars i år beskriver Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross utfordringsbildet som følger: «Vi trenger ikke å bli verdensmestre i innovasjon – løsningene finnes i stor grad allerede der ute. Vi trenger at helsevesenet anerkjenner – og ser –at fremtidens pasient er digital».

HVORFOR SÅ SAKTE? Vi er mange som kjenner på denne utålmodigheten – hvorfor går det da så sakte? I Helse- og sykehusplanen 2020–2023 er nettbaserte program beskrevet som en sentral del av de digitale helsetjenestene, der målet er å øke tilgangen på forebygging, behandling og rehabilitering til pasienter med psykiske og somatiske lidelser. I Nasjonal Kreftstrategi (2018–2022) «Leve med kreft» er nettbaserte program foreslått som en måte for å øke livskvaliteten etter kreftsykdom og senskader etter behandling. Gitt nasjonale strategier og utålmodighet hos sentrale aktører- hvorfor går det såpass sakte med å ta i bruk nettbaserte program innen psykisk og fysisk helse?

BREMSEKLOSSENE. Det er naturlig til å lete etter forklaringen i klinikkene, der mange er skeptiske til å behandle pasienter på avstand via nettet. Noen er bekymret for at nettbasert behandling primært er for å øke effektiviteten i helsetjenesten, og dette på bekostning av kvalitet i helsetjenesten. Forskning og kliniske erfaringer viser derimot at nettbasert behandling med veiledning fra helsepersonell både skaper en terapeutisk relasjon og gir positive helseeffekter. Basert på dette er nettbasert behandling vurdert og godkjent av Beslutningsforum.

I denne kronikken vil jeg peke på tre andre forhold som bidrar til å bremse bruken av nettbasert program. Felles for disse tre bremseklossene er at de ikke handler om teknologi, men om konsekvensen av å ta i bruk teknologien.

Det finnes i dag ikke avtaleverk, anbefalinger eller prosedyrer for hvordan vi skal forvalte det digitale innholdet. Hvem skal tilgjengeliggjøre det – og hvordan? Hvem skal være den faglige garantisten?

Kanskje har de det til felles at de er vanskelig å få øye på fra avstand?

FORVALTNING PÅ DUGNAD. For det første er det ikke avklart hvordan vi skal forvalte digitalt innhold. I dag er det sånn at når en ny virksomhet vil ta i bruk et nettbasert program, som for eksempel eMeistring – angst og depresjonsbehandling på nett– kjøper foretakene inn den nødvendige teknologien av IT-leverandøren. En slik anskaffelse har kjente ansvar og plikter. Dette inkluderer systemforvaltning, rollebeskrivelser, garantier for oppetid, risiko- og sårbarhetsoppfølging og databehandleravtaler. Dette er et rammeverk som mer eller mindre kopieres når hvert nye foretak foretar en ny anskaffelse.

Forvaltningen av det digitale innholdet, som «ligger oppå» den tekniske plattformen, er derimot ikke avklart. Det finnes i dag ikke avtaleverk, anbefalinger eller prosedyrer for hvordan vi skal forvalte det digitale innholdet. Hvem skal tilgjengeliggjøre det – og hvordan? Hvem skal være den faglige garantisten? Og hvem skal oppdatere innholdet når brukererfaringer eller ny forskning tilsier revisjoner? Forvaltningen av det digitale innholdet skjer etter vår erfaring på dugnad. Og det er ofte personavhengig.

STØTTEENHET. Basert på våre og andres erfaringer vil Helse Bergen HF nå etablere en støtteenhet for digitalt innhold som kan forvalte digitalt innhold på tvers av det enkelte fagmiljø, det enkelte prosjekt og det enkelte nettbaserte program. Denne støtteenheten vil ha følgende primæroppgaver:

  • forvalte og revidere ferdig utviklet digitalt innhold i samarbeid med den faglige ekspertisen;
    n støtte klinikker som ønsker å utvikle nye nettbaserte program med ekspertise på digital formidling, interaksjon, brukeropplevelse, brukertesting og universell utforming
  • sikre avklaring av eierskap og lagring av nytt digitalt innhold, og
  • sikre gjenbruk av digitalt innhold på tvers av klinikker og nettbaserte program.

Vi har allerede pilotert en slik støtteenhet ved Forskningssenter for digitale psykiske helsetjenester i et halvt år og mener at et slikt team vil gi gevinster i form av redusert tid fra behov til bruk, at vi får mer ut av hver innovasjonskrone – og at det gir økt kvalitet på det digitale innholdet som tilbys av helsetjenesten.

HVORDAN? Det andre som fortsatt er uavklart, er avhengigheten mellom det digitale innholdet som er utviklet i helsetjenestene, og teknologi som er levert av IT-leverandøren. Det finnes mange strategier på betydningen av godt offentlig-/privat samarbeid, og barrierene som blant annet er tilknyttet kultur, er grundig beskrevet. Men hvordan skal vi gjøre det?

For å komme seg videre fra denne uavklarte situasjonen, er det minst to ulike strategier. Det ene er den tradisjonelle kommersialiseringsmodellen, der innhold og teknologi «pakkes sammen» til et produkt og som eies, forvaltes og selges av en enhet, og som en enhet. Salget kan gjennomføres av et nyoppstartet firma, av helsetjenesten eller av IT-leverandøren. Alternativet, som vi ønsker å utforske i Helse Bergen, er å skille tydelig mellom innhold og teknologi. I en slik modell vil innhold utvikles, eies og forvaltes av Helse Bergen, slik som beskrevet over. Da bevarer vi den faglige forankringen og kredibiliteten fra helsetjenesten, noe som er i tråd med befolkningens ønsker og behov.

Samtidig ønsker vi å etablere forutsigbare distribusjonsavtaler av det digitale innholdet med aktuelle IT-leverandører, gjerne i form av tidsavgrensede eksklusive avtaler. Med denne modellen kan

  • IT-leverandørene gjøre det de er best på: salg og distribusjon, og
  • helsetjenestene kan gjøre det de er best på: forvalting av kunnskap om helse.

I tillegg gir dette en konkurranse i leverandørmarkedet som vi tror kommer pasientene til gode – i form av sikre og brukervennlige løsninger. Vi tror også at dette vil bidra til å fremme næringsutvikling på e-helsefeltet ettersom det gir en tydeliggjøring av spillereglene for begge parter.

ØKONOMIEN ER ET HINDER. Den siste bremseklossen for bruken av nettbasert behandling er økonomi. I dagens finansieringsordning til helseforetakene gir bruken av nettbaserte program i psykisk helsevern mer enn ti ganger så mye i innsatsstyrt finansiering til sykehusene sammenlignet med somatikken. Og bruken av nettbasert forebygging, behandling og rehabilitering i somatikken gir noen få hundrelapper. Det å tilby et nettbasert program som kan øke livskvaliteten til en kvinne som skal leve videre med sine somatiske og psykiske plager etter en alvorlig kreftsykdom i underlivet, også dermed igjen en form for dugnad.

Dersom vi skal bidra til å oppfylle ambisjonene om å ta i bruk nettbasert behandling i både psykisk helsevern og somatikken, må myndighetene revurdere dagens innsatsstyrte finansiering knyttet til nettbasert oppfølging i somatikken. Først da kan vi nå målene om å øke bruken av nettbaserte program for å øke mestring og livskvalitet for dem som har, og har hatt, en somatisk sykdom.

ET ANNET FOKUS. De tre bremseklossene som er beskrevet over, er eksempler på konsekvenser av digitaliseringen som i hvert fall ikke vi skjønte rekkevidden av da vi startet med å utvikle våre første nettbaserte program for ti år siden. Til tross for mye feiling, med tilhørende læring, i ulike forskings- og innovasjonsprosjekt og nå et Senter for forskningsdrevet innovasjon for digitale helsetjenester, lar vi oss fortsatt overraske over konsekvensene av å innføre «ny» teknologi i «gammel» organisasjon.

Vi er enig med generalsekretæren i Kreftforeningen om at løsningene i stor grad allerede finnes der ute – mens eksemplene over viser at vi fortsatt må jobbe med å ta inn over oss konsekvensene av disse løsningene.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS