Sykehjemsparadokset – når beskyttelse blir belastning

Kronikk: Sofie Agnete Myre Monrad, assisterende kommuneoverlege i Drammen kommune
Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet

UNDER PANDEMIEN har hverdagen i sykehjem – med trygge rammer, faste rutiner og tilrettelegging – blitt byttet ut med restriksjoner, mange nye og omfattende smittevernstiltak og uforutsigbarhet for beboere. De som har blitt særlig hardt rammet av disse endringene, er eldre og skrøpelige med demenssykdom, noe som utgjør 80 prosent av dem som bor på sykehjem.

Disse beboerne blir omtalt til å «leve i nuet» men det er en upresis beskrivelse. Eldre med demens har riktignok vansker med å huske fortiden og evner ikke å planlegge for fremtiden, men lever aldri helt løsrevet fra egne livserfaringer, det gjelder også for det som de har opplevd de to siste årene.

UKJENT HVERDAG. I 2017 publiserte Helsedirektoratet en undersøkelse som viste at gjennomsnittlig levetid for langtidsbeboere i sykehjem er på to år, og som kanskje er enda kortere for dem med høy alder og langtkommen demenssykdom. Det betyr at mange har levd sine siste leveår med økt beskyttelse for covid-19 uten å vite hvorfor. En form for beskyttelse som var nødvendig og avgjørende i starten av pandemien, men som bør kjenne sin besøkelsestid nå som vaksinasjonsdekningen, også hos sykehjemsbeboere, er så å si optimal.

En eldre asymptomatisk kvinne med covid-19-smitte og demens, stotret nylig frem til en ansatt etter å ha blitt iført munnbind ved forflytting innad i en skjermet avdeling: «Hvem skal jeg beskyttes mot?»

TILBAKE TIL LIVSKVALITETEN! Dette vitner om hvor vanskelig det kan være for enkelte sykehjemsbeboere å forstå smitteverntiltakene. Tiltaksbyrden med testing, smittesporing og isolasjon hos denne gruppen av sykehjemsbeboere har vært betydelig og langvarig – og personlig frihet har vært et ukjent begrep i en ukjent hverdag.

I denne fasen av pandemien må vi å innse at økt beskyttelse av beboere i form av høy tiltaksbyrde overstiger ulempene av potensiell smittespredning på sykehjem når vi vet at omikronvarianten gir som oftest milde symptomer.

Tiden er moden for at vi hjelper ansatte, inklusive sykehjemsleger, og igjen retter fokus over på å skape livsglede og tilrettelegge for økt livskvalitet hos beboere.

PARADOKSET. Det hviler derfor et paradoks i det å satse på en nullvisjon for smittefrie sykehjem når det gjelder covid-19. En nullvisjon som har en sterk følelsesmessig appell, men som ikke er realistisk lenger.

Nå må vi sørge for at tiltakene som iverksettes reduserer smitterisiko, men også gjør at ansatte med en familiær stemme, faglig teft og en betryggende væremåte i kontakt med beboere kan være mest mulig på jobb. Med god bemanning og forsvarlig drift på sykehjem er det mindre behov for å beskytte beboerne for covid-19. Inngripende testing, strenge besøksrestriksjoner, redusert tilbud om fysisk aktivitet, lite felles og sosial deltakelse og skjerming på egne rom kan gradvis trappes ned. Det vil etter alle solemerker ikke medføre økt sykdomsbyrde.

KONSEKVENSENE. Verdens helseorganisasjons definisjon på helse omfatter også fysisk, psykisk og sosial velvære, ikke kun fravær av sykdom. Med den smittespredningen vi ser nå vil sykehjem svært ofte ha ansatte som tester positivt med smittevei utenfor sykehjemmet, og det er umulig å beskytte beboere mot sykdom hele tiden.

Det er heller ikke en direkte årsakssammenheng mellom eksponering hos beboere og risiko for smitte og symptomer. Her spiller gjennomgått covid-19 infeksjon, vaksine, komorbiditet og immunstatus også en rolle. Å isolere et eldre menneske på eget rom over mange dager, kan i seg selv føre til økt forvirring, svekket livskvalitet, forverring av underliggende tilstander, underernæring, fremskyndelse av demens, angst og depresjon samt falltendens og bred smerteproblematikk.   

ETTERPÅKLOKSKAPEN. Sykehjemsbeboere bør få mulighet til å få tilbake en kjent hverdag, og benytte seg av sosiale tilbud og aktiviteter på sine avdelinger der det kan tilrettelegges for dette i samsvar med gjeldende lovforskrifter. Dette innebærer også at tverrfaglige behandlingsmøter bør gjennomføres med sykehjemsleger som er fysisk til stede, for at man sammen kan planlegge hverdagen og ivareta de primære behov hos beboere – samtidig som man fortsetter med effektive smitteverntiltak.

Vi har forhåpentligvis lært mye av de siste to årene, og det er lett å være etterpåklok i pandemiens etterliv. Men før pandemien er over, sitter man allerede igjen med et inntrykk av at de på sykehjem har blitt beskyttet i en grad de ikke har bedt om, og at det ikke er for sent å starte nå med å tilpasse beskyttelsesgraden.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er deres egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgivers synspunkter.