«Krisen» er varslet – og den er permanent

JOBBHELSE-KOMMENTAREN: Kristin Kornelia Utne, lege i spesialisering i hematologi, leder i Yngre legers forening (Ylf) og sentralstyremedlem i Legeforeningen

DYSTRE BESKRIVELSER fra hverdagen ved norske sykehus dekker avisene for tiden – og både helsepersonell og ledere melder om overbelegg og overbelastning.

– Det er fullt over alt. På Ullevål, Ahus, Kalnes og Diakonhjemmet. Helt fullt. Men ikke skriv at det er krise. Det er ikke verre nå enn vanlig. Det er bare slik situasjonen er, sa overlege Andreas Barratt-Due til Aftenposten 15. november. 

UNDERFINANSIERINGEN. Det vi står i nå, er ikke et resultat av «bare» covid, men derimot et resultat av mange års underfinansiering, nedbygging av beredskapslager, nedbygging av sengeplasser og manglende investering i kompetanse.

Svineinfluensaen kom og gikk uten at vi endret kurs, til tross for at daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen (Ap) så seg nødt til å tråle verdensmarkedet for respiratorer.

Med jevne mellomrom oppdager mediene at noe skurrer, som da VG juni 2020 avdekket at eldre transporteres ut av sykehus midt på natten. Helseminister Bent Høie (H) krevde umiddelbar stans i denne praksisen. Da VG januar 2020 avdekket at praksisen var uendret, utalte Høie: – Selv om det er fullt på et sykehus, kan det ikke være sånn at man ikke kan gi pasienten en seng over natten. Da får en heller akseptere at en har en pasient liggende på akuttmottaket eller i en korridor. 

VIRKELIGHETEN. Dette er det jo vanskelig å si seg uenig i, men virkeligheten byr på utfordringer.

Akuttmottakene i våre nyeste sykehus er dimensjonert for svært kort liggetid, som er på 2,1 timer ved Sykehuset Østfold Kalnes: Pasienten skal raskt videre i systemet, eller avklares og snus. Ingen sykehus klarer dette, selvfølgelig, da det stort sett tar 30–60 minutter å få blodprøvesvar og kan være timevis med kø for å få tatt CT av magen.

Akuttmottakene er jevnt over fulle, og det kan være flere timer ventetid til tilsyn om man ikke er blant de aller dårligste.

DIMENSJONERINGEN. De nye sykehusene er videre dimensjonert for kortest mulig liggetid, måltallet er på rundt tre dager. Dette til tross for kunnskapen om å starte behandling for en kraftig infeksjon og se sikker effekt av behandling, tar fire dager. Når sykehuset derfor raskt blir fullt – og hver krok i korridorene har en seng med en pasient i - stases mottaket opp av pasienter som skal videre inn til avdeling ved ledig plass. Da transporteres blant annet eldre ut av sykehuset midt på natten for å få plass til de nye som kommer inn.

Beredskapen vi har i dag, er å ta ned planlagt aktivitet. Dette betyr å utsette alt som ikke er øyeblikkelig hjelp, for på denne måten å frigjøre sengeplasser og personell til det som haster. Å utsette planlagt behandling er ikke nytt under pandemien; det er en hverdagshendelse i norske sykehus, ofte grunnet mangel på operasjonsstuer, mangel på intensiv- og/eller overvåkingsplasser eller mangel på personell.

Bisart nok medfører slike omlegginger til lavere inntekter for sykehusene, ettersom de mister såkalte DRG-poeng som gir inntekten en operasjon genererer.

UTFORDRINGENE. Vi kan ikke «pandemiforklare» kroniske kapasitetsutfordringer selv om covid-pandemien viser hvor sårbare vi faktisk er. Vi kan ikke vaske hendene nok til at dette går over. Influensabølgen kommer snart, og krisetiltakene er allerede igangsatt. Hva skal vi gjøre om en måned?

Det finnes ingen rask løsning: Få andre land en Kina kan bygge sykehus nye i ekspressfart. Akkurat nå må ledelsen gå i dialog med de ansatte og smøre systemet for å sikre at vi klarer oss gjennom vinteren, myndighetene må til med bevilgninger.

LØSNINGENE. Fremover må vi bygge beredskap, vi må utdanne personell, vi må få IT-løsninger som fungerer, vi må få større bygg med plass til både pasienter og ansatte, vi må få helsesekretærene tilbake, og:

• Vi må endre en styringsmodell som fordrer lojalitet i linja og ikke mot det det faktiske samfunnsoppdraget. Vi må redefinere hva som ligger i begrepet effektiv drift til mest mulig behandling per helsepersonell – heller enn per kvadratmeter.
• Vi må bygge sykehus basert på fremskrivingsmodeller som ikke legger til grunn redusert kapasitetsbehov og færre liggedøgn hvert år i uoverskuelig fremtid. Vi må legge til grunn beleggsprosent per avdeling, ikke per helseforetak.
• Vi trenger at mer av pengene som tildeles tjenesten, går til faktisk pasientbehandling. n Vi må skape tillit til fagpersoner og redusere dokumentasjonskrav.

Underdimensjonerte sykehus og dårlig beredskap har store omkostninger.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven