Ingen global pandemi-beredskap uten rettferdig tilgang til vaksiner

Innlegg: Emma Lengle, lege fra UiO som tar master i folkehelse ved Harvard
Isa Rama, jurist fra UiO som tar master i menneskerettigheter ved Harvard

DENNE UKEN møtes Verdens helseforsamling, det høyeste beslutningsorganet i Verdens helseorganisasjon (WHO), for en ekstraordinær sesjon om en mulig pandemitraktat. Koronapandemien har skapt politisk spillerom for å enes om et rammeverk om pandemiberedskap, pandemiforebygging og -respons.

Norges unike posisjon i folkehelsearbeid og diplomati tilsier at Norge bør fremme en traktat som er bygget på solidarisk og rettferdig pandemihåndtering.

FORDELINGS-SVIKTEN. Mandatet er tydelig: Prisen for dårlig pandemiberedskap er for høy. Per november 2021 er det registrert mer enn fem millioner koronarelaterte dødsfall globalt. Ved hjelp av offentlige midler og forskning har legemiddelindustrien utviklet effektive vaksiner i rekordfart, men det globale samfunnet har sviktet i fordelingen. Over 50 prosent av verdens befolkning venter ennå på første vaksinedose, og dermed øker risikoen for mutasjoner og forlengelse av pandemien.

Ulikhetene i vaksinedekning bygger på pre-etablerte økonomiske forskjeller mellom land. Afrikanske land har, til sammen, satt kun 210 millioner doser, og har fullvaksinert 6.4 prosent av befolkningen. Samtidig har USA, EU, Storbritannia og Canada til sammen 240 millioner ubrukte doser på lager per oktober 2021. Innen utgangen av året vil høyinntektsland anslagsvis ha 870 millioner doser til overs.

SVAKHETENE. Tallene avslører svakhetene med dagens system for utvikling, produksjon og fordeling av vaksiner. En del av problemet er at den globale vaksineforsyningen avhenger av private aktører uten et globalt helsefremmende mandat, og markedsstrukturene tillater høyinntektsland å reservere mesteparten av tilgjengelige vaksiner.

Ett eksempel er Canada, som har kjøpt flere enn ni vaksinedoser per capita. Begrenset produksjonskapasitet leder til at ventetiden for lavinntektsland blir forlenget, og i stedet produseres vaksiner som vil sitte ubrukt i høyinntektsland til nytte for ingen. 

TRAKTAT FOR RETTFERDIGHET. Spørsmålene nå er om en pandemitraktat kan adressere noen av utfordringene. Svaret er ja; traktaten kan sikre en mer rettferdig vaksinefordeling. Eksempler kan være etablering av en sentralisert forhandlings- og fordelingsmekanisme, enighet om et tak på lagerbeholdning av vaksiner, eller å gjennomføre anskaffelser samlet og dermed styrke forhandlingsposisjonen til lavinntektsland.

Det vises ofte til at eksisterende regelverk om pandemihåndtering, slik som WHOs International Health Regulations, ikke har blitt fulgt under koronapandemien. Pandemitraktaten risikerer å representere mer av det samme: byråkrati uten handling.

TA GREP, NORGE! Norge og de andre statene bestemmer utfallet. Det multilaterale systemet er bare så sterkt som statene tillater, og dermed er muligheten til å stake ut en ny vei alltid til stede.

Vi håper Norge tar sitt ansvar for den globale folkehelsen på alvor. Dagens politiske spillerom bør brukes til å sikre en meningsbærende og bindende traktat som fremmer solidarisk vaksinefordeling. Ikke bare fordi det er vårt moralske imperativ, men fordi nåværende linje bidrar til å forlenge pandemiens liv.

Ingen oppgitte interessekonflikter