På tide med tettere integrering mellom helseutdanningene

Kronikk: Pål Barkvoll, professor ved Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO)

HELSEOMRÅDET HAR en stor og viktig plass i universitetenes og høyskolenes virksomhet, både med hensyn til undervisning, forskning og formidling. Det er et paradoks at helsepersonell stort sett i hele sin yrkeskarriere arbeider som en del av team, mens utdanningene av de forskjellige gruppene for det meste foregår adskilt.

Det er ventet store endringer i demografi, sykdomspanorama og organisering av helsetjenesten i årene som kommer. Dette vil ha konsekvenser for profesjonsrollen innen alle helsefagene, og endringene må også avspeile seg i nye krav til hvordan helsepersonell utdannes.

ANDRE FERDIGHETER. De studentene som startet sin yrkesutdanning denne høsten, vil trolig praktisere i sine helsefaglige yrker frem til 2070. Det er grunn til å tro at fremtidens helsearbeidere må ha helt andre ferdigheter enn dagens profesjonsutøvere; de må blant annet ha uttalt gode digitale ferdigheter og kunne ta i bruk nye teknologiske løsninger. Dette vil innebære en kontinuerlig videreutvikling av nye og smartere løsninger tilknyttet digital samhandling, sensorteknologi, billedanalyse, kunstig intelligens, robotikk, simulatorer og analyse av helsedata.

Digitaliseringen legger også til rette for at helseopplysninger kan benyttes av flere yrkesgrupper med mål om å sikre pasientens beste. Forebygging av sykdom og behandling vil oftest være basert på teamarbeid mellom ulike helseprofesjoner, der deltakerne må ha evne til å samarbeide på tvers og mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Som ferdig utdannet skal profesjonsutøverne beherske mange roller; som fagekspert, samarbeidspartner, kommunikator og leder.

ET KLART STYRINGSSIGNAL. Fremtidens helseutdanninger må i større grad legge vekt på å trene studentene i å bruke sitt fags unike kompetanse i samspill med andre faggrupper. Nye oppgaver krever at de ulike helseprofesjonene etablerer nye samarbeidsformer, utvikler en rasjonell oppgavedeling og blir kjent med hverandres kompetanse for å løse felles oppgaver. Studieprogrammene må legge til rette for en mer koordinert utdanning. RETHOS-prosessen og Kunnskapsdepartementets krav om felles læringsutbytter for helseprofesjonsutdanningene er et klart styringssignal.

Samhandlingsreformen i helsevesenet ble innført i Norge i 2012. Reformen ga signaler om hva som skulle være innholdet i fremtidens helseutdanninger; samhandling, tverrfaglighet, folkehelse, forebygging, tidlig innsats, brukermedvirkning og pasientforløpstenkning. Universitets og høyskolesektoren i Norge bør ligge i forkant av disse forventningene, og videreutvikle emner og kurs på tvers av disse utdanningene.

FORPLIKTENDE SAMSPILL? De grunnleggende utviklingstrekkene jeg har beskrevet her, vil i stor grad være felles for alle helseutdanningene. Det er også grunn til å tro at konkurransen om ressurser vil tvinge frem en diskusjon om effektivisering av administrasjon og støttefunksjoner for fag og disipliner med mange fellestrekk. En begynnelse kan eksempelvis være en samordning i helsefakulteter for helseprofesjonene ved det enkelte lærested, og videre til å utvikle forpliktende samarbeidsavtaler mellom ulike utdanningsinstitusjoner som utdanner helsepersonell.

Sett fra et odontologisk ståsted er det verdt å nevne mange signaler både nasjonalt og internasjonalt om at forebygging og behandling av munnhulens sykdommer i større grad må innpasses som en del av den primære helsetjenesten. WHOs generalforsamling vedtok våren 2021 en resolusjon WHA 74.5 – «Oral health».Her pekes det på behov for sterkere integrasjon mellom tannhelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

ENDRINGER – NÅ! Aldri tidligere har tann og munnhelse vært høyere på den politiske agendaen enn foran årets valgkamp. Alle partiene som i år ble valgt inn på Stortinget, hadde tydelige politiske signaler på feltet: En gjenganger hos mange av partiene var «munnhulen og tennene er en del av kroppen», og må behandles som sådan. Dette er prisverdig, men for å få til dette, trengs det også en strukturell endring av utdanningen i samarbeid med de øvrige helseprofesjonene.

Det hjelper selvsagt ikke på samhandlingen at den offentlige tannhelsetjenesten er organisert i fylkeskommunene når resten av primærhelsetjenesten er organisert i kommunene. Da skjønner man raskt at munnhulen og dens sykdommer betraktes som noe helt for seg selv –mer eller mindre en munnhule på to bein. Tiden bør være moden for endringer nå.

Tilleggsopplysning: Artikkelforfatteren er tidligere dekan ved Det odontologiske fakultet ved UiO (2013–2020) og president elect, Association for Dental Education in Europe (ADEE) 2022–2023. Han oppgir for øvrig ingen interessekonflikter.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 19-utgaven