Hva skjer med pasientmøtet når vi tenker «papirløs» først?

Innlegg: Ida Sofie Rettedal Skjæveland, fjerde års medisinstudent og deltids forskerlinjestudent ved Universitetet i Oslo (UiO)
Sine Grude, fulltids forskerlinjestudent ved UiO
Amanda Hylland Spjeldnæs, fulltids forskerlinjestudent ved UiO

NÅR VI SOM helsepersonell møter pasienter med akutt innsettende brystsmerter, er det bestemte tanke- og handlingsmønstre som setter inn – mer eller mindre på autopilot. Vi tenker ikke, så langt det er mulig, på noe annet enn den mulige sykdommen og våre muligheter for behandling. Men hva skjer da når vi blir tvunget til å tenke på oppholdstillatelse før symptomer?

I andre sesong av podkasten Folkefeber forteller legen Wasim Zahid om hvordan han, i møte med en hjertesyk pasient i akuttmottaket, møtte en administrativ leder som informerte om at pasienten var papirløs. Dette burde være relevant for sykehistorien, fordi det tilsier at pasienten er i en sårbar situasjon. Det burde derimot ikke være relevant for hvordan man som helsepersonell behandler pasienten. 

IKKE ULOVLIG Å HJELPE. Loven sier bare at helsepersonell er pliktig til å gi helsehjelp hvis tilstanden er livstruende – eller vil bli det i løpet av tre uker. Denne formuleringen gjør at mange papirløse opplever at helseforetakets økonomiske hensyn kommer foran deres helse, ved at de ikke blir tilbudt helsehjelp dersom det ikke er akutt nok.

Det er imidlertid aldri ulovlig å gi helsehjelp. Med dette i bakhånd er det enkelt å behandle et hjerteinfarkt i henhold til loven, fordi det åpenbart er akutt og ikke kan vente, men hva med en ustabil angina, som ofte kan være et forstadium til infarkt? Blir vi strengere med å skulle behandle en ustabil angina, vitende om at pasienten er papirløs? Når vi skal sette grensen for «livstruende» innen tre uker, hvor sikre er vi på vurderingen vår? Blir nødvendig helsehjelp for en papirløs det samme som nødvendig helsehjelp for en nordmann?

SIGNALEFFEKTEN. Vår plikt som helsepersonell er helsehjelp, ikke innvandringsregulerende hensyn. Vår oppgave er å velge det som ville ha vært ansett som nødvendig helsehjelp uavhengig av status for oppholdstillatelse. Dette er essensielt for å oppfylle vår yrkesetiske plikt som helsepersonell; men også nødvendig for signaleffekten vi sender til samfunnet. Hva vil skje med tilliten til helsevesenet hvis vi diskriminerer mennesker i kritiske og sårbare situasjoner? 

Som helsepersonell skal våre pasienter og deres helse være i fokus, ikke deres oppholdstillatelse. Vi må huske vår yrkesetiske plikt til å ivareta alle pasienter – uavhengig av etnisitet, kjønn og pass. Vi må huske på vår samfunnsrolle og fremme helse og trygghet – ikke diskriminering og mistillit. En pasient er en pasient, og fortjener din fullstendige omsorg og oppmerksomhet -- uavhengig av passet sitt.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatterne oppgir at de leder podkasten Folkefeber, som utforsker hvorfor norsk-somaliere ble hardt rammet av koronapandemien. Folkefeber har fått stipend fra Centre for Sustainable Healthcare Education (SHE).

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 19-utgaven