Økt basistilskudd er nødvendig, men ikke nok

Kronikk: Anette Fosse, leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM), Institutt for samfunnsmedisin ved UiT Norges arktiske universitet
Anders Svensson, fastlege og kommuneoverlege i Bø i Vesterålen og forsker ved NSDM, UiT Norges arktiske universitet

FASTLEGEKRISEN ER et faktum. Krisehåndtering krever målrettet ressursinnsats, god lokalkunnskap, tydelig lederskap, fleksibilitet og lydhørhet. Tillit er en nøkkelfaktor. Felles kriseforståelse er nødvendig for å sette inn tilstrekkelig med ressurser og riktige tiltak.

Allmennmedisin er et populært fag blant legestudenter, og med klok krisehåndtering som gir tro på levelige arbeidsvilkår, er potensialet stort for mobilisering av nye leger inn i fastlegeordningen – både i by og land. Helseminister Ingvild Kjerkhol har gjennom valgkampen, og etter at hun ble statsråd, vært tydelig på at fastlegeordningen må reddes. Det gir grunn til håp.

Se også: Kan vi redde fastlegeordningen?

DISTRIKTSHJELP! Historisk har distriktene hatt vanskeligere for å rekruttere enn byene. De har også problemer med å beholde fastlegene. En studie fra 2016 (Abelsen et al 2016) viste at median varighet på fastlegeavtaler varierte mellom 2,75 år i kommuner med under 2.000 innbyggere og 8,37 år i kommuner med 50 000 innbyggere eller mer. Men tiltak kan nytte: Kinge&Gryttens rykende ferske studie i tidsskriftet Health Economics viser at nedskriving av studielån i distriktskommuner med rekrutteringsvansker ikke bare ga bedre legedekning, men førte til færre dødfødsler og høyere fødselsvekt.

Rapport etter rapport dokumenterer at hovedmodellen med næringsdrift er mangelfull, og at den må suppleres med andre ordninger i et flertall av kommunene, fremfor alt i distriktskommuner.

NØDVENDIG, MEN IKKE NOK. Det er foreslått økt basistilskudd for å bøte på fastlegekrisen. Det er et godt, nasjonalt tiltak som gir mulighet til å redusere listetaket, og det gir i tillegg en viss kompensasjon til distriktskommuner som bruker store midler på å sikre en god legetjeneste. Men for å trekke flere leger inn i ordningen slik at listene kan reduseres, må andre virkemidler til. Disse virkemidlene må differensieres slik at de treffer de ulike behovene i by og distrikt. På den måten kan rekrutteringsutfordringene jevnes ut.

Noen virkemidler vil koste penger, andre trenger regelendringer, holdningsendringer eller mer fleksibilitet.

VEILEDER-POOL? En nasjonal ALIS-ordning er et godt grep som kan gi en forutsigbar spesialistutdanning med trygge veiledere og tid til fordypning, slik som i sykehus. Problemet er at de trygge veilederne – spesialistene i allmennmedisin – i økende grad slutter på grunn av overbelastning før ALIS-ene har fått den veiledningen de trenger for å bli godkjente spesialister.

Utfordringen er spesielt stor i små kommuner med få legestillinger. Når de erfarne legene slutter, kan kommunen ikke tilby godkjent spesialistutdanning for nye leger, altså dobbelt de-rekrutterende. For å motvirke dette, må det skapes muligheter for avstandsveiledning. Avtroppende spesialister i allmennmedisin må gis tid og rom til å veilede, og det kan etableres interkommunalt samarbeid om en «veileder-pool».

FRA SVAKHET TIL STYRKE. Mange distriktskommuner utvikler nye ordninger for å unngå vikarstafetter og store turnover. I stedet for at hver kommune må «finne opp kruttet», kan vi se til Skottland. Der har syv regioner med mye distriktutfordringer gått sammen med nasjonale myndigheter om å etablere et interregionalt samarbeid for rekruttering, som blant annet driver programmet «Rediscover the joy of General Practice».

Målet er å understøtte helsetjenester i distrikt med å tilby forutsigbare helsepersonelltjenester, kvalitetsnettverk, ansvarliggjøring av kommunene i utvikling av legekontor – og systematisk deling av erfaringer og løsninger.

HVA BØR GJØRES? Her er noen eksempler på konkrete forslag i tillegg til økt basistilskudd:

• Målrettet utjevningstilskudd.
• Utvikle fleksible, lokaltilpassede veileder-ordninger.
• Regionale samarbeid om vikarer og kvalitetsnettverk jamfør Skottland.
• «Overdekning» for å redusere vaktbelastning må kompenseres.
• Samarbeid mellom kommuner og sykehus for å rekruttere LIS1 med interesse for allmennmedisin.
• Utvikling av en nasjonal «verktøykasse» med modeller for fleksible, lokaltilpassede lønns- og arbeidsvilkår med trygg finansiering.
• Grunnutdanningen må sikre rikelig eksponering for distriktsmedisinsk erfaring.
• Nasjonal støtte til lokal ledelse og utvikling av langsiktige planer for legetjenester i distrikt.

SAMSPILL. Fastlegekrisen løses ikke av helsetjenesten alene. Alle tiltak som øker lysten til å bo i distriktene, er viktige.

På nasjonalt nivå må Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementets jobbe sammen for å skape fleksible, målrettede tiltak tilpasset landets mangfoldighet.

På lokalt og regionalt nivå må kommuner og sykehus samarbeide om rekruttering og stabilisering i sine områder.

Ingen oppgitte interessekonflikter