Kan vi redde fastlegeordningen?

Alle vil ha fastlegeordningen, men nå skjelver den i grunnvollene, og demningen kan være i ferd med å briste. Tilstanden er godt dokumentert, blant annet gjennom en omfattende nasjonal evaluering i 2019.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Petter Øgar

Kronikk: Petter Øgar, pensjonert ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet. Tidligere kommunelege og fylkeslege i Sogn og Fjordane

MYNDIGHETENE HAR lagt frem en Handlingsplan for allmennlegetjenesten 2020–2024, med ressurstilførsel i planperioden på 1,6 milliarder kroner. Så langt er det ikke tegn til at utviklingen snur, og bekymringen vokser. For stor arbeidsbelastning, for få fastleger og for svak finansiering fremheves som hovedårsakene, sist formidlet i Dagens Medisin av Linn Okkenhaug Getz.

Dette er viktige årsaker, men jeg tror det er grunn til å grave dypere før resepten ferdigskrives – dersom pasienten skal reddes.

Se også: Økt basistilskudd er nødvendig, men ikke nok

VARIASJONENE. Fastlegene har – gjennom fastlegeforskriften – de samme plikter og rettigheter uansett hvor i landet de arbeider, men rammevilkårene de arbeider under, varierer svært mye. Variasjonene er tilknyttet geografi, befolkningsunderlag, vaktbelastning, etablerings- og driftskostnader, og kommunens evne og vilje til å ta ansvar for ordningen. Disse variasjonene har ført til et stort antall ulike ordninger, fra ordinær næringsdrift til fastlønn med mellomliggende løsninger der kommunen tar deler av driftsutgiftene og/eller subsidierer driften i økende grad, og på ulike måter.

Å lete etter én løsning i en så heterogen virkelighet, vil neppe føre frem.

Har vi ressurser til å redde fastlegeordningen? Spørsmålet er snarere om vi har råd til å la være?

Fastlegeordningen er et kommunalt ansvar. Da fastlegeordningen ble innført i 2001, var den nærmest selvgående og uten ekstra kommunale utgifter. Folk var stort sett fornøyd og mange, kanskje de fleste kommuner, lot fastlegene styre seg selv. Dagens situasjon er en helt annen, og den forutsetter et langt større kommunalt engasjement og kompetanse dersom kommunene skal oppfylle sitt lovmessige ansvar.

SYSTEMET. Ansvaret for å ha en fastlegeordning innebærer ikke bare at det finnes leger. Det skal også være et system som kan realisere en ambisiøs strukturert spesialist- og etterutdanning, en rimelig arbeids- og vaktbelastning – og gjerne også tilrettelegging for forskning.

I dette bildet er det verdt å minne om at halvparten av landets kommuner har mindre enn 5000 innbyggere. Det betyr at et stort antall kommuner har langt færre innbyggere. Mange av disse kommunene ligger i distriktene der rekrutterings- og stabiliseringsutfordringene er størst. Hva er det rimelig å forvente at disse små og minste kommunene skal klare?

Vi ser at generalistkommuneprinsippet stadig blir vanskeligere å realisere flere steder. Interkommunale samarbeidsløsninger har dempet, men ikke klart å løse disse utfordringene. Etableringen av fem regionale ALIS-kontorer kan være et godt grep, men de fungerer ulikt, og man er fortsatt avhengig av kommunenes evne, prioritering og villighet. Effekten er derfor usikker.

KOMPETANSEN. KS/Agenda Kaupang la i 2016 frem en rapport om ledelse av fastlegene i kommunene, basert på en spørreundersøkelse til et utvalg kommuner. Rapporten konkluderer med at det er et betydelig handlingsrom for ledelse av fastlegene, men at dette ikke benyttes på grunn av manglende prioritering og/eller mangelfull kompetanse i kommunene.

Hvis fastlegeordningen skal være en tilnærmet likeverdig, nasjonal ordning som holder den faglige standarden vi ønsker, må det med utgangspunkt i ovenstående være lov til å spørre om ikke ansvaret for ordningen bør plasseres på et annet sted – eller på annen måte – enn i dag.

NÆRINGSDRIFTEN. Vi må redde fastlegeordningen, ikke bare av hensyn til pasientene, men av hensyn til helsetjenestens bærekraft. Det er imidlertid ikke likegyldig hvilken ordning vi redder. Essensen i fastlegeordningen er min rett til å ha en fast lege som er forpliktet til å yte meg gode allmennmedisinske tjenester når jeg trenger det, og at denne legen samarbeider med og henviser meg til andre tjenesteytere/tjenester når det er nødvendig.

I og med at stadig flere av oss har flere og sammensatte lidelser, blir samarbeidet med andre deler av helsetjenesten stadig viktigere. Fastlegen skal være navet i pasientens helsetjeneste. Men skal du fungere som et nav, må du rimeligvis være en integrert del av helsetjenestens organisatoriske hjul. Det er grunn til å spørre om fastlegene er dette i tilstrekkelig grad i dag, blant annet på grunn av det dominerende innslaget av privat næringsdrift.

MULIGHETENE. Har vi ressurser til å redde ordningen? Spørsmålet er snarere om vi har råd til å la være. Dette er selvfølgelig et prioriteringsspørsmål. Da er det betimelig å vise til Helsedirektoratets årlige rapporter, som beskriver utviklingen i nye legestillinger i kommunene og spesialisthelsetjenesten.

De senere årene har stillingsveksten vært vesentlig høyere i spesialisthelsetjenesten enn i kommunene. I 2020 kom det 131 nye legeårsverk i kommunene mot nesten 500 i spesialisthelsetjenesten. Det er mulig å gjøre noe med denne fordelingen.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 18-utgaven

Powered by Labrador CMS