«Sjå meg!»
I dagens samfunn har det aldri vært viktigere «å bli sett». Hva skal til for at pasientene skal føle seg sett, respektert og hørt av helsepersonell?
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Thakilan Ponnudurai (f. 1996), siste års medisinstudent i Krakow, Polen
EN VARM sommerdag, utslitt etter en dobbelvakt, er jeg innom siste pasient for dagen.
Etter en kjapp introduksjon ramser jeg opp blodprøvesvarene og behandlingsopplegget videre som forordnet.
Da blir jeg brått avbrutt av pasienten med ordene: «Sjå meg! Det er et menneske bak all diagnosen.»
HVORFOR? Plutselig ble «pasient på rom 421» til kroniker «Berit på 92». Med historier om hvor vanskelig og tungvint det har vært å være en syk gammel kroniker, og at det overhodet ikke burde være slik i en velferdsstat som Norge. Etterfulgt av en bønn om å bli sett og hørt.
Hvorfor skal det være slik i Norge – og hva kan gjøres?
Dette gjorde et sterkt inntrykk på meg, og denne natta fikk jeg ikke sove: Hvorfor skal det være slik i Norge – og hva kan gjøres?
SÅ LETT Å GLEMME. Pasientundersøkelser viser at Norge de ti siste årene har lengst tid fra symptomene starter og til det foreligger en diagnose.
De fleste kronikere kjenner sykdommen sin best, men føler at autonomien deres ikke blir tatt i betraktning når behandlingsplan settes opp. At de rett og slett ikke blir forstått og føler seg overkjørt av helsepersonell og sykehus: Lange ventetider, køer, reiser, bomturer, dårlig kommunikasjon mellom avdelingene, desinformasjon, gjentakende spørsmål og informasjon.
Som helsepersonell er det lett å glemme at det er et menneske bak diagnosene, det kan jeg selv skrive under på. Spesielt i en hektisk hverdag, med lange pasientlister, hvor fokuset er å stille riktig diagnose og behandling, prioritere og få unnagjort mest mulig for dagen. Dette undergraver pasientens helhetsinntrykk av sykehusoppholdet, hvor livskvalitet som psykisk velvære blir nedprioritert.
EN BEDRE DAG. Vi streber etter å få mest mulig unnagjort, men lar en viktig faktor gå i glemmeskuffen; det psykiske. Nyere forskning viser gang på gang hvor viktig det er at det psykiske er på plass for å bli – og føle seg – frisk fortere. For helsepersonell kan det være så enkelt som å spørre pasienten hvordan det går. Da viser man at en bryr seg om pasientens velvære, og pasienten vil sitte igjen med en følelse av å bli sett, hørt og respektert, med et smil om munnen.
Dette føles godt, og det letter stemningen: Det skaper trygghet og omgivelser som får pasienten til å åpne seg og bli mer behjelpelig og samarbeidsvillig – og mindre irriterende.
Noe som krever så lite, vil utgjøre en stor forskjell for helhetsinntrykket og opplevelsen til pasienten, og gjøre jobben og dagen som helsepersonell bedre.
SE, MEN OGSÅ GJØRE. Det snakkes mye om psykisk helse og hvor viktig det er å bli sett som pasient. Dette er bra, men tomme ord løser ingenting. Tiltak må iverksettes nå – og hver enkelt kan bidra.
Vi trenger raskere journalsystemer som ikke klikker hvert andre sekund. Vi trenger bedre flyt og kommunikasjon mellom avdelingene sånn at pasientene kan få behandlingen samme dag, og vi trenger oppdaterte journaler sånn at neste person på jobb slipper å plage pasienten med de samme spørsmålene.
Vi trenger sømløst behandlingsopplegg, bedre bemanning og arbeidsvilkår slik at personalet kan slå av en prat med pasientene over en kopp kaffe. De minste tingene utgjør en stor forskjell.
FLEKSIBILITET. Tenk på dette neste gang du går inn til en pasient. Som kroniker «Berit på 92» trenger man ikke å gå gjennom et ineffektivt behandlingsopplegg, som om sykdommene allerede ikke tar innpå helsa, noe jeg forstår veldig godt ved å sette meg selv i pasientens situasjon.
Med assistanse av en behjelpelig lege på vakt fikk jeg sneket inn «Berit» fra sengepost inn på en poliklinikktime innimellom pasientene på listen. Dermed slapp 92-åringen å reise hele veien hjem og deretter returnere igjen dagen etter for en poliklinisk konsultasjon, noe som ville ha blitt unødig tungvint.
Da satt vi alle igjen fornøyde.
Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har bred erfaring som helsepersonell, fra Stavanger Universitetssjukehus, Manglerudhjemmet, Ahus, Diakonhjemmet sykehus i Oslo og senest ved Sykehuset i Vestfold. Han opplyser at han har foretatt investeringer innen bioteknologi.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 17-utgaven
