På hvilket fundament bygger vi fremtidens psykiatri?

Kronikk: Kristin Lie Romm, leder for Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose (TIPS) Sør-Øst, Oslo universitetssykehus (OUS) og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo

Sofie Aminoff, psykologspesialist, ph.d, Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose (TIPS) Sør-Øst, OUS

TENK DEG AT du mangler filter. Filter for byens lyder, filter for mennesker du møter på din vei, filter for de blinkende lysene langs veien, filter for stemmene på plassen rundt deg. Alt er like viktig, alle er like viktige. Alt er like tydelig. Det er overveldende, det er skremmende og det er utmattende, men like fullt en illustrasjon på hvordan bybildet kan fortone seg for en med psykose.

Det er gode grunner til å ønske seg nye bygg innen psykisk helsevern. Fordi vi fortjener det – både pasienter og ansatte. Når det er sagt, det er også gode grunner til å ønske seg en grundig behovsanalyse før man lander nye løsninger. Hvilket miljø trenger vi for å tilse at bedring og rehabilitering skjer så skånsomt og effektivt som mulig?

BEKYMRINGSFULLT. Vi er bekymret for noen av de gruppene i psykisk helsevern som snakker med lavest stemme. Pasienter med psykose og bipolar lidelse utgjør den gruppen som har størst behov for døgnplasser i psykisk helsevern. De har ofte lange rehabiliteringsforløp som krever et bredt spekter av behandlingstilnærminger, inkludert fysisk aktivitet.

Symptombildet vi ofte ser hos mennesker med disse tilstandene, tilsier at plasseringen på en smal tomt i Sinsenkrysset, med trafikkmaskinen på den ene siden, hovedtrafikkåren inn på sykehusområdet på den andre siden, og en tett befolket campus som friområde, ikke er hensiktsmessig. Dette er det faglige grunner til som synes å være ukjent for dem som har sett seg sultne på denne tomten på psykiatriens vegne.

FILTRERINGEN. I tråd med det våre pasienter forteller oss, viser forskningen innen nevrobiologi at mange pasienter med psykose har vanskelig for å bearbeide ytre stimuli. De har problemer med å filtrere i hørselsstimuli som tonehøyde, intensitet og lokalisering av lyd. Vanligvis venner vi oss til det vi kaller repetitive stimuli – som trafikkstøy – for å kunne konsentrere oss om det vi har behov for. Dette gjør at vi slipper å bli overveldet av støy i omgivelsene.

Denne evnen til filtrasjon ser ut til å være redusert hos personer med psykotisk lidelse.

SENSORISKE SVAKHETER. Videre er det vist at mange personer med psykose har visuelle vansker, som for eksempel en redusert evne til å gjenkjenne objekter basert på fragmentert visuell informasjon. Veldig forenklet; du har neppe problemer med å gjenkjenne en katt om du ser deler av en pote? Vi dekoder hele tiden omgivelsen basert på fliker av informasjon. Personer med psykose bruker mer tid og energi på dette. Om det er mange visuelle stimuli, blir denne jobben spesielt slitsom.

Disse sensoriske svakhetene har vært mest studert ved schizofreni, men mye tyder på at de også er til stede ved flere andre nevropsykiatriske sykdommer, inkludert bipolar lidelse og autisme/spektrum-lidelser. For pasientene er dette koblet til en opplevelse av stress og tretthet – fatigue.

STRESSOPPLEVELSENE. Gjennom kvalitativ forskning har vi også fått innsikt i hvordan disse personene opplever og forholder seg til eksterne stimuli i et bymiljø, og jobber aktivt for å skjerme seg fra både lyd og bilde.

Det er også demonstrert hvordan travle gatemiljøer ser ut til å øke forfølgelsesforestillinger, stemmehøring, angst, negative tanker om seg selv og negative tanker om andre. Dette gjelder både under og etter eksponering.

Videre har man funnet at stressopplevelsen kan kobles til tetthet av mennesker og bygninger, nivå av sensoriske stimuli og hindre for fri bevegelse.

TILRETTELEGGINGEN. Vi kan snakke lenge og vel om økonomi, men det ville være fint å snakke litt mer om behov for tilrettelagte arealer, spesielt for pasienter med behov for opptil flere måneders døgnopphold. Fra et faglig ståsted trenger vi bygg og arealer som kan ramme inn de funksjonene vi vet våre pasienter trenger i den mest sårbare fasen. Dette inkluderer utearealer, arealer for fysisk aktivitet og muligheter til å skjerme seg.

Kanskje kunne man bruke litt tid på våre svenske naboers behovsanalyse vedrørende arkitektur for psykisk helse.

PENGER SPART? Noen ganger er det penger spart å tenke fag – rett og slett fordi det gjør oss bedre og mer effektive. OUS sitter på muligheter når det gjelder nybygg, gjenbruk og grøntarealer.

En del av de eksisterende arealene, som for eksempel gamle Gaustad sykehus, kan innfri behov som vil være umulige å innfri i Sinsenkrysset. Det gjelder å ikke skusle dem vekk.

Det er vanskelig å se at det faglige er rådende slik planen ser ut i dag.

Ingen oppgitte interessekonflikter