Skal retten til fastlege avhenge av kommunens økonomi?

Kronikk: Nils Kristian Klev, spesialist i allmennmedisin og leder av Allmennlegeforeningen

FASTLEGEORDNINGEN skal, ifølge forskrift, «sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til.»

Virkeligheten ser annerledes ut. Nærmere 120.000 innbyggere står nå uten fastlege, en dobling på to år, og stadig flere kommuner klare ikke oppfylle innbyggernes rett til en fastlege. Flere kommuner rapporterer at rekrutteringen har stoppet helt opp.

UHÅNDTERBART. Hovedårsaken ligger i at fastlegene har fått stadig flere, og mer omfattende, oppgaver uten at det er tilført et tilstrekkelig antall leger. Til tross for at gjennomsnittlig listelengde har gått fra over 1200 pasienter til nå under 1050, jobber en gjennomsnittlig fastlege 50 timer i uken. Mange jobber langt mer, og legevaktarbeid kommer i tillegg.

Høy arbeidsbelastning går ut over livskvalitet samt muligheten til å holde ønsket kvalitet på pasientbehandlingen. Mange av fastlegene opplever arbeidsbelastningen som uhåndterbar. Erfarne leger slutter og yngre leger kvier seg for å gå inn i ordningen.

Se også: Klart for fastlegeordingens Go-A-Head?

UNDERFINANSIERING. Finansieringen av fastlegeordningen har ikke tatt innover seg at det de siste årene har blitt stadig mer arbeid med hver pasient – og økte arbeidsoppgaver. 

Et tydelig eksempel på underfinansieringen ser en i de kommunene som ser seg nødt til å fravike næringsdrift og heller ansette fastleger. Dette gir en merkostnad på opp imot én million kroner per lege per år. Grunnfinansiering gjennom basistilskudd og aktivitetsbasert finansiering er ikke nok til å dekke både drift av legekontor og lønn til legen om en skal holde seg innenfor normal arbeidstid. Næringsdrivende fastleger må derfor, for å oppnå en sammenlignbar inntekt, kompensere denne underfinansieringen ved å jobbe langt flere timer per uke.

Se også: Skal vi ha en halvmennlegetjeneste?

LØSNINGEN FINNES. Vi vet fra evalueringen av fastlegeordningen at tre av fire medisinstudenter synes at allmennmedisin er et interessant fag.

En tredel oppgir at de kunne tenke seg å jobbe som fastleger dersom rammebetingelsene ble bedre. Skal vi lykkes med å beholde og rekruttere fastleger, kan ikke arbeidsbelastningen være på dagens nivå.

UTEN BEGRENSNING. Fastleger er gjennom forskrift også pålagt å delta i legevakt. Dette arbeidet er unntatt arbeidsmiljølovens arbeidstidsvern. Den enkelte lege kan derfor pålegges nærmest ubegrenset mengde legevakt. Legeforeningen har krevd en endring av dette, men forhandlinger førte ikke frem, og konflikten endte med streik i fjor høst. Det ble raskt tvungen lønnsnemnd og Rikslønnsnemnda valgte, til tross for uforsvarlig høy arbeidsbelastning for mange leger, å videreføre unntakene fra arbeidsmiljøloven.

Legevakt kommer som kjent på toppen av en allerede mer enn full arbeidsuke på fastlegekontoret. Den samlede arbeidsbelastningen er blitt antirekrutterende og legene søker seg vekk.

UTILSTREKKELIG. Uten et tilstrekkelig antall fastleger er befolkningens rett til fastlege truet. Mange pasienter står allerede uten fastlege, og enda flere risikerer å miste fastlegen dersom noe ikke gjøres. De iverksatte tiltakene i regjeringens handlingsplan for allmennlegetjenesten har ikke vært i nærheten av å klare å snu utviklingen. Så langt har det bare blitt brukt en firedel av de 1,6 milliarder kronene regjeringen har forpliktet seg til.

Den negative utviklingen det siste året viser med tydelighet at behovene er langt større enn regjeringen har tatt høyde for. Uten tilstrekkelig statlig finansiering, blir det kommunene som må ta regningen.

KRAFTIG UTGIFTSVEKST. Tromsø kommune vil alene bruke 25 millioner kroner årlig for å sikre stabilisering og rekruttering av fastleger de neste fire årene. Det er mer enn fire ganger så mye per innbygger som regjeringen så langt har bevilget.

Flere og flere kommuner gjør som Tromsø, og ser seg helt nødt til å tilleggsfinansiere ordningen for å sikre innbyggerne fastleger. Kommunenes utgifter til fastlegeordningen fortsatte å øke i fjor til tross for tiltakene i regjeringens handlingsplan. Mens vi tidligere har hatt en nasjonal finansiert fastlegeordning, er vi nå på vei mot en rekke lokale varianter hvor kommunene blir nødt til å omprioritere i egne helsebudsjetter for å dekke merkostnadene.

Finansiering av fastlegeordningen er et statlig ansvar. Det kan ikke være den enkelte kommunes økonomi som avgjør fastlegetilbudet. Den påtroppende regjeringen må derfor raskt sette inn kraftfulle tiltak som sikrer at vi får nok leger slik at innbyggerne får nødvendige fastlegetjenester av god kvalitet til rett tid.

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 16-utgaven