På tide å fortelle hvordan psykisk helse skal prioriteres

Kronikk: Siri Næs, foretakstillitsvalgt for Norsk psykologforening, Helse Møre og Romsdal

MAN FÅR DET man betaler for, også når det gjelder helsehjelp til psykisk syke. Derfor er det bekymringsfullt når helsedebatten under Arendalsuka gir inntrykk av at bedre organisering vil løse utfordringene i psykisk helsevern – uten at de ressursmessige utfordringene vektlegges. Har Ingvild Kjerkol og Ap forstått betydningen av Den gylne regel?

En bedre organisering er en del av løsningen på utfordringene. Som pasient i psykisk helsevern bør man få tilbud om behandling hos noen som har kompetanse på det man sliter med, men en vellykket organisering koster.

Riksrevisjonens rapport om psykiske helsetjenester, som ble lagt frem 3. juni i år, var tydelig: Helseforetakene har ikke prioritert psykisk syke slik de skulle, og det handler i hovedsak om at psykisk helsevern blir nedprioritert i budsjettene. Dette vektlegges ikke i helsedebatten. Vil et regjeringsskifte bety at Den gylne regel tas bort – og at det ikke finnes noen plan for hvordan man skal sikre bærekraftige økonomiske rammer i psykisk helsevern? 

ORGANISERING – OG RESSURSER. Et tema i Helsedebatten i Arendal var å organisere tjenestene slik at man i større grad har spesialiserte behandlingstilbud. Dette ville sikre at man som pasient får hjelp hos noen med kompetanse på det man sliter med. Det er mulig, men utfordringen i psykisk helsevern skyldes ikke bare at det kan være tilfeldig om man får en behandler med kompetanse på det man sliter med. Det skyldes også at dersom man kommer til noen som har denne kompetansen, er det ikke økonomiske rammer til å bruke den. I tillegg til å organisere tjenestene på en god måte, må det være økonomi til å gjennomføre behandlingstilbudene.

For vi har organisert noen tilbud på denne måten, men uten at det er tilført tilstrekkelig med ressurser til å gjennomføre jobben.

FORTERE FRISK. Ta for eksempel 4-dagers behandling for angst og Obsessive Compulsive Disorder (OCD) – et tilbud som er rullet ut i de fleste helseforetak nå. Med god grunn. Det er effektivt og hjelper mennesker med alvorlige angstlidelser raskere enn mye av den tradisjonelle behandlingen.

Utfordringen er når det ikke blir tilført ressurser til å drifte nye tilbud som dette når de startes opp. Spesialiserte tilbud krever ofte mer ressurser per pasient. For eksempel innebærer 4-dagersbehandlingen at pasienten får én til én-oppfølging av en terapeut flere timer daglig i de fire dagene behandlingen pågår mest intensivt. I tillegg får pasienten forberedende og avsluttende oppfølging i perioden før og etter. Dermed er det mer kostbart enn mange andre behandlingsformer.

Det veies opp av at det ofte har god effekt og at pasienten blir fortere frisk. I lengden er det altså lønnsomt, for samfunn og for pasient. Flere får hjelp fortere, men driften av slike tilbud krever ressurser.

HALVFERDIG BEHANDLING. Vi har mange effektive og veldokumenterte behandlingsmetoder tilgjengelige i psykisk helsevern, men for at behandling skal ha ønsket effekt, må den gjøres skikkelig og i tråd med kunnskapsgrunnlaget. Innenfor dagens økonomiske rammer presses behandlere i psykisk helsevern ofte til å gjøre behandlingen halvveis. For eksempel ved å møte pasienten sjeldnere enn anbefalt, eller avslutte før de er friske nok til at effekten av behandlingen blir varig. Vi vet ikke om halvveis behandling virker. Sannsynligvis gjør den i mange tilfeller ikke det. 

Et viktig poeng med 4-dagerstilbudet er at det blir gjennomført som det skal. Det har gode resultater, men med de økonomiske rammene som er nå, står også slike tilbud i fare for å bli ineffektive halvveis-løsninger. I Helse Møre og Romsdal driftes ett av disse tilbudene i hovedsak av vikariater. Vikariater som egentlig tilhører stillinger ved andre tilbud. Dette skaper utfordringer med å beholde og utvikle kompetansen i 4-dagerstilbudet, og det gir utfordringer til de andre tilbudene som fra før har mangelfulle rammer for å drive effektiv behandling. Det er en dårlig organisering, men den er tvunget frem av manglende finansiering.

PRIORITERINGSKRIG? Vi skal nå i gang med en utviklingsplan i Helse Møre og Romsdal, der vi skal se på nettopp dette: Hvordan skal tjenestene i klinikk for psykisk helse og rus organiseres? Endelig snakker vi om faglig utvikling av tjenestene i stedet for hvor mange stillinger vi skal kutte, eller hvilke senger vi kan legge ned. Men jeg er også redd: For hvis politikerne ikke bidrar med føringer som sikrer psykisk helsevern og rusbehandling økonomiske rammer til å organisere etter fag og kvalitet og etter befolkningens behov, kan det bli en krig om hva som skal bort.

Det bør ikke være slik at vi tilfører et godt tilbud for en med angst, eller spiseforstyrrelser, og så må en pasient med depresjon eller mer sammensatt lidelse betale for dette i form av for kort eller for lite hyppig behandling. Det er dette som skjer der ute: Bak ord som effektivisering, kortere ventetider, økt aktivitet, bedre organisering: gode ideer og effektive behandlingsmetoder, innføres uten finansiering – og løsningene blir halvveis.

HVA NÅ? All historikk viser at uten helt klare føringer om at psykisk helse skal prioriteres økonomisk, reduseres budsjettene som settes av til psykisk helsevern. Den gylne regel har vært en politisk føring for helseforetakene siden 2014. Den skulle sikre prioritering av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ved at veksten innen psykisk helsevern og TSB skulle være høyere enn i somatikken. Veksten skulle måles i reduserte ventetider, økt aktivitet – antallet polikliniske konsultasjoner – og økte kostnader.

En utfordring har vært at regjeringen ikke har greid å håndheve Den gylne regel, og at helseforetakene har fått bruke den til å presse tjenestene til økt produktivitet – uten å øke kostnader. Men det er i det minste en tydelig politikk som ber om en økonomisk prioritering av psykisk helsevern og TSB.

En politikk som ikke sier noe om prioritering, er ikke engang et alternativ.

Ingen oppgitte interessekonflikter