Hvorfor måles bruker-tilfredshet så sjeldent i BUP?

Kronikk: Odd Sverre Westbye, psykiatrisk sykepleier ved BUP-klinikk på St. Olavs hospital og universitetslektor ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, Institutt for psykisk helse, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU

Jorun Schei, overlege ved BUP-klinikk på St. Olavs hospital og førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, Institutt for psykisk helse, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU

DET ER SLÅENDE å se hvor mange systematiske rapporter om pasientopplevelser – PasOpp-rapporter – vi har fått fra somatikken og delvis fra Voksenpsykiatri (VOP) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og hvor få rapporter vi har fått fra pasientene i BUP.

Vi finner 97 ulike PasOpp-rapporter på FHI sine nettsider. Noen er metoderapporter, andre er resultatrapporter, noen er kvartals eller halvårsrapporter mens andre er årsrapporter.

SKJEVFORDELING – HVORFOR? Grovt har vi kunnet dele rapportene inn i syv kategorier; somatiske sykehus, legevaktmedisin, VOP, TSB/rus, pakkeforløp, fastleger og BUP. Vi finner 52 rapporter tilknyttet somatiske helsetjenester, fire til legevaktmedisin, 15 til VOP, 12 til TSB, én til pakkeforløp, 11 til fastleger og to fra BUP.

Hvorfor er det en slik voldsom skjevfordeling av interesse fra myndighetenes side om hva pasientene i BUP måtte mene om de tjenestene de får? Er disse pasientenes meninger mindre verdt?

Ingen av de to rapportene er knyttet til pasientenes opplevelser av BUP: Den ene rapporten angir foreldrenes fornøydhet med BUP-poliklinikker, den andre er utvikling av et spørreskjema til bruk i BUP.

BUP-UNDERSØKELSE. I en retrospektiv undersøkelse – Helseundersøkelsen i BUP-klinikk – har i overkant av 500 tidligere BUP-pasienter rapportert om sitt syn på ventetid, samarbeid med fastlege og andre kommunale instanser, om de ble feilbehandlet, om en lege/psykolog hadde et hovedansvar for seg, om behandlingen alt i alt var tilfredsstillende – og om nytten av behandlingen. Ved tredje måletidspunkt i denne undersøkelsen var gjennomsnittsalderen på 26 år, og ingen hadde lenger kontakt med BUP.

Vi har sammenlignet resultatene fra vår studie med tre PasOpp-rapporter, en fra norske sykehus; somatikk (Rapport 2020:839), en fra VOP (Rapport 2021:417), og en fra foreldre til pasienter i BUP-poliklinikk (Rapport 2019:119).

Ventelister og ventetid har for skiftende regjeringer hatt høy prioritet de siste ti-årene. I vår studie så vi at få tidligere pasienter i BUP opplevde ventetiden som for lang. For å koordinere arbeidet med den enkelte pasient, og sørge for én ansvarlig behandler, har alle pasienter krav på en lege eller psykolog som er ansvarlig for utredning og behandling i BUP. Her svarer våre tidligere pasienter omtrent som pasienter i somatikken.

ULIKE ERFARINGER. Et annet tema som også har hatt mye fokus de siste årene, er feilbehandling i helsevesenet. Her ser vi at én av tre pasienter som tidligere fikk behandling i BUP, mener seg i noen grad, i stor grad eller i svært stor grad, feilbehandlet. I voksenpsykiatrien er tilsvarende tall i underkant to av ti og i somatikken litt over én av ti pasienter.

Et annet moment som helsemyndigheter samt statlig og kommunal politisk ledelse har rettet søkelyset mot, er samhandling mellom spesialisthelsetjenestene og primærhelsetjenestene. Ett av spørsmålene i undersøkelsene viser pasientenes opplevelse av samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og fastlegene, og et annet spørsmål viser pasientenes opplevelse av samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og andre kommunale tjenester. Vi ser at pasienter i somatikken har en mye mer positiv opplevelse av samarbeid mellom sykehuset og de kommunale tjenestene enn de tidligere BUP-pasientene.

BUP-MISNØYE. De to siste spørsmålene er knyttet til om pasientene opplevde at behandlingen, alt i alt, var tilfredsstillende og om hvilket utbytte, alt i alt, de har hatt av tilbudet.

I vår studie var det de tidligere pasientene fra BUP som oppga å være minst tilfredse, pasientene fra somatikken er de som er mest tilfredse. Vi ser samme tendens når det gjelder utbytte av tilbudet, og så mange som opp mot halvparten av de tidligere pasientene fra BUP sier at de i liten eller ingen grad hadde noe utbytte av tilbudet. Gjennomgående ser vi at pasienter fra somatikken er mest fornøyd med spesialisthelsetjenestene, dernest kommer pasienter fra VOP, mens pasientene fra BUP er mest kritiske. Foreldrene til pasienter i BUP er gjennomgående mer positive enn pasientene selv.

KOMPETANSE – OG TID. Skyldes tallene at mange av pasientene faktisk ikke hadde noe utbytte av tilbudet, eller var forventningen om hjelp mye større enn muligheten for behandling og hjelp? Er det kanskje en forventning fra pasienter, pårørende og andre at når du får hjelp i BUP, så skal du bli helt frisk? Kan det også skyldes at vi i BUP i for stor grad har satt søkelys på «raskt inn» og «raskt ut» av tjenesten – og at ingen skal ha en adresse knyttet til BUP? Kanskje skriver vi ut pasientene til en delvis ikkeeksisterende førstelinjetjeneste og gir dem en for liten redningsvest på ferden videre?

I psykisk helsevern for barn og unge er det få maskiner og tekniske duppeditter i millionklassen man kan investere i og som hjelper i behandlingen. Her trengs fagpersoner med kunnskap og tid til å hjelpe den enkelte pasient og deres pårørende.

Tilleggsinformasjon: Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at de begge har deltidsstilling i BUPs spesialisthelsetjeneste.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 10/11-utgaven