Psykisk helse: Vi undervurder ikke pandemiens effekt
Kritikk av kunnskapsgrunnlaget bak bekymringen for den psykiske folkehelsen under pandemien er ikke en ugyldiggjøring av folks opplevelse av egen psykisk helse. Men tilstandsbildet hos enkelte grupper kan ikke generaliseres til den generelle befolkningen.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Innlegg: Ann Kristin Knudsen, psykolog, seniorforsker og fungerende leder ved Senter for Sykdomsbyrde, Folkehelseinstituttet (FHI)
Anne Reneflot, phd og avdelingsdirektør ved Psykisk helse og selvmord, FHI
I EN KRONIKK i Dagens Medisin er Sverre Urnes Johnson og kolleger bekymret for at Kjøs-utvalgets rapport og vår kronikk bidrar til at befolkningens psykiske plager undervurderes – og at rapporten hindrer iverksettelse av nødvendige tiltak som spesialisthelsetjenesten allerede har varslet at det er behov for.
Kronikkforfatterne fastholder at rapporten gir et unyansert bilde, og at den er basert på selektiv utplukking av noen få enkeltstudier.
OVERGENERALISERING. Vi er enige i at det finnes gode studier og statistikk som tyder på at det er grupper i befolkningen som opplever forverret psykisk helse under pandemien. Av dem kan nevnes studenter, personer med allerede eksisterende eller tidligere psykiske lidelser og sårbare barn og unge. Men vi mener at tilstandsbildet i disse gruppene ikke kan generaliseres til den generelle befolkningen.
Vårt hovedpoeng var, og er, at kunnskapsoppsummeringer basert på studier som i stor grad er gjennomført i asiatiske land, og med bekvemmelighetsutvalg, er lite egnet til å gi et godt bilde av den psykiske helsen i den norske, voksne befolkningen under pandemien. Heller ikke studier fra vestlige land som har vært hardt rammet av pandemien, som forfatterne trekker frem i sitt tilsvar, er godt egnet til å belyse situasjonen i Norge.
SELEKSJON- OG DIAGNOSER. Forfatterne kritiserer at vi viser til vår egen studie, som grunnlag for en antydning om at forekomsten av psykiske lidelser i den voksne befolkning var stabil før, og under de første seks månedene av, pandemien. De viser til svakheter tilknyttet representativitet og bruk av diagnoser i studien. Det er riktig at kun én av tre av dem som ble invitert til vår studie, valgte å delta. Dette er for øvrig omtrent den samme deltakelsesraten som i SHoT-undersøkelsen, som forfatterne selv bruker som grunnlag i sin argumentasjon.
Man kan ikke uten videre bruke tallene fra fylkeshelseundersøkelsene til å konkludere med at spesialisthelsetjenesten vil overbelastes
Men; deltakerraten i vår studie var den samme på tvers av sammenligningstidspunkter. Vi fant heller ingen indikasjoner på andre viktige forskjeller, blant annet i forekomst av tidligere psykiske lidelser, mellom deltakerne før og under pandemien. Det er derfor lite trolig at seleksjon forklarer funnene. Videre var våre data på diagnoser hentet fra diagnostiske intervju, gjennomført med deltakere rekruttert fra den generelle befolkningen. Antallet som oppfylte diagnostiske kriterier, var derfor uavhengig av hvorvidt de hadde oppsøkt helsevesenet. Vi mener derfor at vår forsiktige konklusjon står seg også etter Urnes Johnson og kollegers innvendinger.
ØKNING TILKNYTTET SMITTETILTAK. Folkehelseinstituttets egne data fra fylkeshelseundersøkelsene i Oslo, Agder, Nordland og Vestland viser en økning i selvrapporterte psykiske plager i november-desember 2021 sammenlignet med tidligere år. Økningen var samlet på 1,6 prosentpoeng blant deltakerne som hadde deltatt både før og under pandemien.
Forfatterne bak FHI-rapporten antar at økningen i plager er knyttet til smittevernsituasjonen fremfor mer varige endringer. Som Urnes Johnson og kolleger selv påpeker i sin kronikk, har de fleste pandemiforskere en hypotese om at symptomnivået vil reduseres når smittetiltakene reduseres. Man kan derfor ikke uten videre bruke tallene fra fylkeshelseundersøkelsene til å konkludere med at spesialisthelsetjenesten vil overbelastes.
SAMMENSATTE ÅRSAKER. Presset på psykisk helsevern både før og under pandemien må tas alvorlig. Men grunnene til økning i henvisninger høsten 2020 og våren 2021 er antakelig sammensatte, og må undersøkes nærmere. Man bør være forsiktig med å konkludere med at økning i antallet henvisninger eller i psykiske plager – i forbindelse med innføring av strenge smittetiltak – er det samme som en generell og langvarig forverring av befolkningens psykiske helse.
Det er ikke dermed sagt at vi med det mener at «befolkningens psykiske helse er upåvirket av pandemien», som Urnes og kollegaer retorisk spør seg i kronikkens tittel.
Men man må både kunne vise til at det ser ut til at fleste i den norske voksne befolkningen har klart seg relativt bra hittil i pandemien, og samtidig anerkjenne at det er enkeltpersoner og grupper som har hatt det tøft, og som kan trenge hjelp fra helsevesenet.
KUNNSKAPSBEHOV. Som vi påpekte i vår kronikk, har pandemien vist oss hvor viktig det er å ha oppdatert kunnskap om utviklingen i befolkningens psykiske helse. Dette vil kreve rutinemessige datainnsamlinger i den befolkningen vi ønsker å trekke konklusjoner om. Internasjonale studier og rapporter fra spesialisthelsetjenesten kan bare i begrenset grad fortelle oss noe om den norske psykiske folkehelsen. Derfor skal man være forsiktig med å generalisere fra disse datakildene.
Ved å fremstille vår faglige kritikk av kunnskapsgrunnlaget bak bekymringen for befolkningens psykiske helse som «en ugyldiggjøring av det titusenvis av nordmenn rapporterer om egen psykisk helse», tillegger Urnes Johnson og kolleger oss oppfatninger vi ikke har.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 10/11-utgaven
