Styrking – heller enn krisemaksimering

Kronikk: Peder Kjøs, psykolog og leder for regjeringsoppnevnt ekspertgruppe *

VELDIG MANGE HAR fått sin livskvalitet redusert under pandemien, men heldigvis ser det ikke ut til at vi har noen bred psykisk helsekrise. Det er de mest sårbare som har hatt det tyngst og som fortsatt vil trenge hjelp over tid. Et best mulig tilbud til dem bør bygge på en styrking av allerede godt fungerende strukturer.

Slik konkluderer vi i den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen etter å ha satt oss inn i et utvalg av forskning, statistikk fra tjenestene og innspill fra brukere, tjenesteytere og pårørende.

Se også: Etterfølges Kjøs-utvalget med målrettede tiltak?

SKUFFELSE – OG KRITIKK. Nå kritiseres rapporten for å ha mangler både i dybden og i bredden, og det har den. Vi hadde lite tid og et bredt mandat. Likevel mener vi at konklusjonene står seg og at forslagene til tiltak er godt fundert i tilstandsbildet. Så får det heller være at enkelte virker skuffet over at vi ikke har benyttet anledningen til å anbefale en generell utvidelse av psykisk helsevern og sosiale tjenester.

Vi har holdt oss til mandatet, som var å vurdere spesifikke virkninger av pandemien, uten å bruke denne som et skojern til å lirke inn tiltak som heller bør begrunnes i den generelle tilstanden og bygges opp over tid.

Krisemaksimering kan, i verste fall, bidra til forhastede tiltak som kan svekke kvaliteten i tjenestene.

BEHOV – OG TILTAK. Kritikken vi får, går særlig på at vi har oversett mange som har behov for tiltak, til dels som følge av at vi har konkludert ut ifra mangelfull informasjon.

Seniorforsker og førsteamanuensis Sverre Urnes Johnson og hans kolleger mener at vår behandling av studentene er overfladisk, bagatelliserende og moraliserende (VG, 7. mai). De viser til at det finnes atskillig forskning som vi ikke har tatt i betraktning, og mener at det mest problematiske er at vi konkluderer med at de fleste har klart seg ganske godt: «Med dette blir manges opplevelse av reelle psykiske helseproblemer bagatellisert. Hvordan oppleves det for alle de som strever og har strevd?».

Og videre: «På sviktende grunnlag blir de plagede gjort til avvikere uten motstandsdyktighet». Avslutningsvis mener forskerne at vi slett ikke burde ha gjort noen oppsummering nå, men ha ventet til det foreligger tilstrekkelig forskning, kanskje tidligst våren 2022.

VIKTIGE STUDIER. Vi ser at vi kunne ha gjort tydeligere rede for hvordan vi har valgt visse studier framfor andre i det enorme tilfanget av forskning som foreligger. Den mest sannferdige beskrivelsen er at vi innenfor den knappe tidsrammen grep til de store undersøkelsene som vi oppfattet som mest relevante og representative. Viktige studier falt utenfor, og det var for eksempel uheldig at vi ikke inkluderte nettopp Urnes Johnson og hans kollegers tidlige studie av de psykiske reaksjonene i befolkningen, slik de fortonte seg allerede i april 2020.

Denne og andre studier endrer imidlertid ikke det generelle bildet, som er at de fleste har klart seg rimelig godt, men at de som var sårbare fra før, har fått det verre.

FORSVARLIG KONKLUSJON. Helt ny forskning, faktisk publisert dagen før VG-kronikken, viser at det er risikabelt å ha dårlige levekår, være psykisk syk, mangle nettverk og ha dårlig økonomi under en pandemi, men at de som har gode ressurser rundt seg, og i seg, håndterer den vanskelige situasjonen med mindre plager.

Dette er helt i tråd med hva man kan forvente. Vi kan ikke se at det er bagatelliserende å si at noen klarer seg, og stigmatiserende å påpeke at noen er mer sårbare enn andre.

Vi tenker at det er forsvarlig å konkludere som vi gjør, og oppdragsgiverne våre er selvfølgelig klar over at bildet godt kan komme til å endre seg når ny forskning kommer inn. Uansett er det ikke rom for å vente et helt år på sikker nok forskning før man handler, slik Urnes Johnson med flere anbefaler.

KUNNSKAPSGRUNNLAGET. Også Martin Øien Jenssen, psykologspesialist og konserntillitsvalgt for Akademikerne i Helse Nord, er sammen med medforfattere usikre på kunnskapsgrunnlaget vårt.

Det vises til at mange behandlere i psykisk helsevern har sett mer alvorlige, omfattende og livstruende plager hos barn og unge enn før, uten at dette kommer tydelig frem i vår rapport. Øien Jenssen og kolleger knytter denne mangelen til at ekspertgruppen ikke har noen klinikere fra spesialisthelsetjenesten, og at behandlingsperspektivet dermed kommer i bakgrunnen, fortrengt av samfunnsperspektivet. De skriver videre at tjenestene var underdimensjonert fra før og at en tjeneste som er skåret inn til beinet, har liten mulighet til å møte en økning i henvisninger.

Ekspertgruppen var bredt sammensatt og inkluderte en kliniker fra spesialisthelsetjenesten, men vi har uansett i hovedsak bygget på tilgjengelige kilder, ikke på våre egne erfaringer. Vi vet godt at tjenestene noen steder har vært sårbare og har hatt kapasitetsutfordringer, og at dette har blitt tydeligere under pandemien. Dette skriver vi også i rapporten. Tilstrømmingen av pasienter har økt, men det er ingen enkel sak å skille den økningen som har pågått over flere år fra den som kan tilskrives pandemien og restriksjonene.

EN PRIORITERINGSOPPGAVE. Det stemmer også, som Øien Jenssen og medforfattere skriver, at rapporten vår ikke er et direkte bidrag til et varig løft for psykisk helsevern. Vi har oppfattet det som utenfor vårt mandat å foreslå et slikt generelt løft, utover de anbefalingene vi gir når det gjelder beredskap for en eventuell fremtidig stor krise.

Den skuffelsen vi aner hos Øien Jenssen med flere, berører et større spørsmål om dimensjoneringen av psykisk helsevern. For stemmer det virkelig at tjenestene er skåret inn til beinet? Det er et politisk mål at psykisk helsevern og rusbehandling skal prioriteres sterkere enn somatisk sektor – Den gylne regel – og selv om en ikke alle steder er helt i mål, har ressursbruken økt gjennom flere år. Helseforetakene har her en viktig prioriteringsoppgave. 

I sin forlengelse berører påstanden om knapphet det såkalte helseparadokset, som betegner det fenomenet at nye tilbud innenfor helsefeltet skaper nye klienter i en tilsynelatende endeløs spiral. Det er godt kjent at jo mer man forsker på og behandler kreft, desto flere kreftpasienter får vi, ettersom stadig flere oppdages og det utvikles behandling for stadig flere kreftformer.

Sånn er det også innenfor psykisk helsevern. Skal omfanget av psykiske helseplager reduseres, må det satses på forebyggende og helsefremmende tiltak, ikke bare på behandling av de som allerede er rammet.

STYRKING. Som ekspertgruppe kan vi ikke ta stilling til hvilken grad av dekning helsevesenet kan, og bør, tilby. Så langt synes det som om behovet øker, noe som viser seg blant annet i økt bruk av øyeblikkelig hjelp og innleggelser i BUP, og dette må spesialisthelsetjenesten settes i stand til å møte. Mye av økningen ses også i den delen av spekteret der frivillige tilbud og lavterskeltiltak kan være godt egnet, forutsatt at disse koordineres godt med spesialisthelsetjenesten.

Våre forslag innebærer derfor å styrke disse tiltakene, også for å unngå forverring av tilstander som ellers kunne ha utviklet seg til alvorligere psykiske lidelser.

For den saks skyld finnes det ingen lett mobiliserbar styrke av kvalifisert helsepersonell som kunne styrke spesialisthelsetjenesten på kort sikt. Så vidt vi vet, har ingen dokumentert en så omseggripende og akutt krise at det har vært aktuelt å omdisponere personell fra sine ordinære funksjoner til å skulle bistå spesialisthelsetjenesten, slik man har gjort innen somatisk medisin. Psykologforeningen har foreslått at pensjonerte psykologer kan oppmuntres til å ta i et ekstra tak, men et slikt tiltak må forventes å ha kort varighet og lite omfang.

Slik vi ser, må en mer langsiktig styrking av spesialisthelsetjenesten begrunnes i den langsiktige utviklingen av den psykiske helsetilstanden, og ikke ut ifra pandemien. Et alternativ er å hastebemanne med mindre kompetent personell, men en slik strategi vil undergrave kvaliteten i tjenestene på sikt.

HURTIG DATAINNSAMLING? Lars Ravn Øhlcers, psykologfaglig rådgiver/psykologspesialist, ved Klinikk for barn, unge og rusavhengige i Helse Stavanger, og leder for Psykologforeningens fagutvalg for barne- og ungdomspsykologi, og hans medforfattere, skriver i Dagens Medisin at ekspertgruppen burde ha anbefalt en hurtig systematisk innsamling av data fra kommunene og helsetjenestene for å kartlegge behovet i befolkningen.

En slik innsamling ville utvilsomt ha gitt et mer presist grunnlag for dimensjoneringen av tjenestene på kort og lang sikt. Vi tviler på at en slik kartlegging vil gi en annen hovedkonklusjon enn den vi har kommet til, men dette spørsmålet må få stå åpent til den eventuelt foreligger. Vi må også gjenta at det vi ble bedt om, var å gi et raskt bilde som kunne gi grunnlag for rask handling i en situasjon der det ikke er tid til å vente på bedre forskning med tanke på en større oppgradering av psykisk helsevern. Fremtiden vil vise hvor vi har tatt feil.

FRIVILLIG INNSATS. Den siste kritiske innvendingen vi skal ta for oss her, kommer fra Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) ved styreleder Christine Lingjærde og medforfattere.

Her påpekes det korrekt at frivillige har gitt betydelige bidrag, men ikke kan erstatte lovpålagte helsetjenester. For, som de skriver: «Men rett til nødvendig helsehjelp er nettopp en rettighet. Den rettigheten skal ikke overlates til tilfeldigheter eller frivillighet. Det gjelder også psykisk sykdom, og det gjelder særlig mennesker med alvorlige plager.»

Vi er enig. Frivilliges innsats må være en integrert, kvalitetssikret reserve, ikke en tilfeldig ressurs som det er opp til flaksen om vi har tilgjengelig. Derfor har vi foreslått at kommunene får et ansvar for å inngå nærmere samarbeid med de frivillige.

SAMSPILLETS BETYDNING. Vi deler imidlertid ikke LPPs oppfatning om at det er skremmende når vi påpeker at det offentlige hjelpeapparatet ikke vil kunne ivareta befolkningens hjelpebehov alene i en krise.

Vi mener at det vil være umulig å dekke opp for enhver tenkelig situasjon, uten at dette vil kreve en stående dekning som vil være ekstremt ressurskrevende. Det blir litt som å ha en brannstasjon på hvert hjørne i byen. I stedet må brannvern baseres på at alle har brannslukningsapparat og røykvarsler, at bygninger bygges riktig – og at det finnes et hensiktsmessig antall brannbiler. Slik må det også være i psykisk helsevern.

Pandemien understreker betydningen av god psykisk folkehelse, godt samarbeid mellom nivåene i helsetjenesten, mindre sosiale forskjeller og lettere tilgang til tjenestene, særlig for de som trenger dem mest.

Medforfattere: Peder Kjøs skriver på vegne av * ekspertgruppen; fastlege Inger Klippen, kommunepsykolog Hektor Hovgaard på Averøy, professor Steinar Krokstad ved NTNU/HUNT forskningssenter, psykiatrisk sykepleier Børre Lekang, VGS og HFU, Bodø, helsesykepleier Maryam Konar ved ungdomsskole i Drammen, psykiater og viseadministrerende direktør Randi-Luise Møgster i Helse Bergen, landsleder Martine Antonsen i Mental Helse Ungdom, styremedlem og pårørenderepresentant Monica Modalen i A-larm, senterleder Håvard Stamsø-Ellingsen i Fellesverket sentrum, Røde Kors og fagleder Camilla Lynne Bakkeng i Akan kompetansesenter.

Ingen oppgitte interessekonflikter