Samfunnsmedisin er mye mer enn epidemiologi
Samfunnsmedisin er mer enn tallanalyser og epidemilogi. Vår fremste oppgave er å håndtere og formidle informasjon, å «oversette» medisinsk fagkunnskap og gi råd og veiledning til innbyggere og folkevalgte. Det handler om å kommunisere fagkunnskap og om å kommunisere risiko, sårbarhet og usikkerhet uten å skremme vettet av folk.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Tom B. Sundar, bydelsoverlege i Nordre Aker og leder i Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam)
I TO INNLEGG som ble publisert i Dagens Medisin den siste uken, har Tor Atle Rosness tatt til orde for å dytte mer epidemiologi inn i spesialistutdanningen i samfunnsmedisin. Det er ikke noe i veien for å mene det, men kronikkforfatteren kommer skjevt ut i sitt første innlegg, da han allerede i ingressen antyder at dagens samfunnsmedisinere ikke kan nok til å forstå det han kaller for «mer av tallanalysene som ligger bak pandemisituasjonen vi står i».
Så går han i vannet ved å rette sitt skarpe skyts mot det treårige veiledningsprogrammet i samfunnsmedisin, som er gruppebasert og som utgjør en pilar i spesialiseringen. Rosness reduserer veiledningsgruppene til nærmest å være syteklubber hvor «vordende samfunnsmedisinere får tømt hjertet sitt» og engasjeres i «langdryge meningsutvekslinger og sliping av verbale ferdigheter».
Les Tor Atle Rosness andre innlegg her.
Det kreves feinschmecker-egenskaper og en rolleforståelse som verken samfunnsmedisinske kurs eller FHI-webinarer kan gi oss
KOMMUNIKASJON. Som leder av Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam), som forvalter kursutdanningen i samfunnsmedisin, kan jeg betrygge Folkehelseinstituttet (FHI)-legen med at spesialister i faget vårt er kapable til både å lese og forstå vitenskapelige artikler og – kanskje bedre enn leger flest – omsette medisinsk og epidemiologisk kunnskap til praktiske termer og formål. På en måte som folk flest forstår.
Vår fremste oppgave er å håndtere og formidle informasjon, å «oversette» medisinsk fagkunnskap og å gi råd og veiledning til innbyggere og folkevalgte. Det gjør vi i kommunestyrer og bydelsutvalg, i lokalpolitiske komiteer, i beredskapsråd og ulike administrative organer. Det gjør vi hver gang vi mottar en telefonoppringing eller bekymringsmelding fra en innbygger, en tjeneste, en fastlege eller sykehusspesialist. Det gjør vi når vi etablerer og leder arbeidet med å rigge teststasjoner og vaksinesentre. Det gjør vi når vi samhandler med fastleger eller fysioterapeuter eller andre fagpersoner og instanser.
DÅRLIG IDÉ. Samfunnsmedisin handler om å kommunisere fagkunnskap, men ikke bare det. Det handler om å kommunisere risiko, sårbarhet og usikkerhet uten å skremme vettet av folk. Dette er vi blitt gode på under pandemien. Det samme har Espen Nakstad, noe som Rosness helt korrekt har observert. Nakstads forbilledlige formidlingsevne beror på langt mer enn epidemiologisk kunnskap; han er simpelthen en knakende god pedagog.
Men å gjøre Nakstad til målestokk for samfunnsmedisinsk formidling, slik Rosness nokså eksplisitt gjør, synes jeg er en dårlig idé. Saken er at Nakstad fyller et handlingsrom som er gitt ham i rollen som assisterende helsedirektør.
LOKALKUNNSKAP. På samme måte som Nakstad har sin nasjonale arena, har jeg – og andre samfunnsmedisinere med meg – våre lokale, kommunale arenaer. Der gjør vi den jobben vi er satt til å gjøre: å være medisinsk-faglige rådgivere. For å lykkes med dette, kreves det flere ferdigheter enn tallforståelse, epidemiologi og doktorgrader. Det kreves feinschmecker-egenskaper og en rollebevissthet som verken samfunnsmedisinske kurs eller FHI-webinarer kan lære oss. Det får vi gjennom erfaringsbasert kunnskap om de lokalsamfunnene som vi virker i; kunnskap om og fra en virkelighet som verken p-verdier eller konfidensintervaller kan gi oss.
Å sammenligne veiledningsprogrammet i samfunnsmedisin med en «runde rundt bordet», er ikke bare en usaklig forenkling. Det er en hoverende karakteristikk av et viktig arbeid som dyktige kolleger utfører. Ifølge Rosness er det bare å surfe gjennom det hele uten at «noen» bryr seg, som han skriver. Og det gjør han fordi han har snakket med én kollega som angivelig opplevde det slik. En kollega som antakelig selv valgte «minste motstands vei» til målet. Ved bare å delta passivt.
EN SYNTESE. Å delta passivt, kan man gjøre i mange spesialiseringsløp. Men å generalisere og konkludere på den måten Rosness gjør, med utgangspunkt i ett narrativt tilfelle, hadde jeg ikke forventet meg av en kollega med akademisk skolering og doktorgrad.
Samfunnsmedisin er så mye mer enn tallanalyser og epidemiologi. Det er en syntese av en rekke fagdisipliner, praktiske arbeidsmetoder, lokalkunnskap og helsejuss. Og skulle jeg i skrivende stund anbefale noen å fullføre denne spesialiteten, vil Tor Atle Rosness komme høyt på min prioriteringsliste.
Ingen oppgitte interessekonflikter
