Psykisk helsevern - og forbedringspotensialet

Vi kan ikke ha det slik at ulike aktører i pasientens helsetjeneste diskuterer om hvem som gjør hva – samtidig som pasienter med rusutfordringer ikke får nødvendig helsehjelp og dør tiår før resten av befolkningen.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Tommy Sjåfjell

Kronikk: Tommy Sjåfjell, brukerrepresentant, A-larm og rådgiver ved Universitetet i Sørøst Norge
Lars Lien, psykiater, rådgiver i Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROPved Sykehuset Innlandet og Høgskolen i Innlandet

PERSONER SOM STREVER med rus og utfordringer med psykisk helse, mottar dårlige helsetjenester, opplever samhandlingsutfordringer – og får ikke integrert behandling knyttet til rus, psykisk helse og somatikk. I tillegg svikter brukermedvirkningen, og pasientene får ikke eierskap til egen behandlingsplan. Derfor fikk vi pakkeforløp, og nå er brukernes evaluering av reformen her.

Inntrykket er at innenfor somatikk, medvirkning, og samhandling har vi et stort forbedringspotensial. Vi håper resultatene møtes med målrettede tiltak rettet mot tjenester, pasienter, brukere og pårørende.

Lars Lien

FELLES FORSTÅELSE. Vi må bli bedre på medvirkning og informasjon. Eierskap i egen behandlingsplan og tilnærmingene som velges, er viktig innenfor rus- og psykisk helse-feltet. Mye endres underveis i behandlingen, noe pasient og behandler må ta høyde for, men endringene må synligjøres i behandlingsplanen. Det handler om å ha en felles forståelse av hvor man skal. Evalueringen viser dessverre at få pasienter kjente innholdet i egen behandlingsplanen.

Retten vi alle har til god og tilrettelagt informasjon i møte med helsetjenestene og behandlingen vi mottar, er lovpålagt. Innledningsvis i rapporten står det: «.. få av deltakerne hadde fått informasjon om pakkeforløp da de startet i behandling … Det var også kun et fåtall som hadde fått informasjon om behandlingsmetoder og behandlingstiltak ved enheten, eller tilbud utafor institusjonen» (s. 10).

Er det viktig at pasientene vet at de er i et pakkeforløp? Nei, begrepet pakkeforløp er ikke viktig, men vi tror det er sentralt at pasientene kjenner til rettighetene sine. Vi tror kunnskap om valgmuligheter og rettigheter gjør oss alle bedre i stand til å kunne ta kunnskapsbaserte valg, og til å klage når vi ikke får helsehjelpen vi trenger. Det positive er imidlertid at pasienter og pårørende utrykker ønske om informasjon om rettigheter, valgmuligheter og pakkeforløp.

INTEGRERT BEHANDLING! En rusutfordring medfører ofte psykisk uhelse. Vi skiller mellom dem som har en alvorlig psykisk lidelse kombinert med rus – Rus og psykiatri (Rop) – og de som «kun» har en rusutfordring og strever psykisk. Faktum er uansett at rusbruk svært ofte påvirker den psykiske helsen.

Bidrar virkelig pakkeforløp til økt oppmerksomhet overfor somatisk helse og levevaner – før kommunene og spesialisthelsetjenesten har en felles forståelse av hvem som gjør hva?

Et eksempel som kom frem i en kartleggingsstudie over selvmord, viste til samme forhøyede selvmordsrisikoen for ruspasienter som for pasienter i psykiskhelsevern. Hvert år tar 50 pasienter i, eller i etterkant av rusbehandling, sitt eget liv. Derfor er det trist at både brukere og pårørende som deltok i evalueringen, forteller om utfordringer tilknyttet integrert behandling. Brukerne erfarte at det var vanskelig å få hjelp med samtidige psykiske lidelser og rusmisbruk. Vi har lenge visst at mangel på integrert behandling er en tjenesteforsømmelse, nå må vi snart begynne å gjøre det.

KORTERE LEVETID. Et sentralt mål med pakkeforløp er å sørge for likeverdige helsetjenester, og økt fokus på somatikk og levevaner. Pasientene har lite kontakt med helsetjenestene, og har ofte ikke råd til lege og tannlege på grunn av egenandeler. Levetiden er tiår kortere for dem som er i behandling for en psykisk lidelse. For dem med rusutfordringer i tillegg er levetiden opptil 35 år kortere enn resten av befolkningen.

Brukerne erfarer at somatisk oppfølging er fastlegens ansvar. Betyr det at sykehus og poliklinikker med spesialister innen psykisk helse og rus har overført alt ansvaret for somatisk oppfølging til fastlegen? Fagpersoner i spesialisthelsetjenesten er frustrert fordi det mangler avklaring av hva som er fastlegene sitt ansvar – og deres ansvar for utredning og oppfølging av somatisk helse og levevaner.

Når det står at ansvaret for avklaring ligger i spesialisthelsetjenesten, men at pasientene opplever at dette er fastlegenes ansvar, er det kanskje grunn til å anta at det svikter noen steder? Bidrar virkelig pakkeforløp til økt oppmerksomhet mot somatisk helse og levevaner, før kommunene og spesialisthelsetjenesten har en felles forståelse av hvem som gjør hva?

VI MÅ BLI BEDRE. Vi har forståelse for at reformen sliter i oppstarten med endring av praksis og bygging av samhandlingskultur. Evalueringsrapporten fra Sintef løfter frem behovet for å gjøre pasientene til deltakere i – og ikke tilskuere til, egen behandling. Skal vi klare dette, må vi tilføre pasientene kunnskap, kompetanse og informasjon samt samtidig behandling for alt de strever med.

Når det gjelder somatisk helse og levevaner, har vi en forventning og et håp om at alle aktørene har en særskilt oppmerksomhet overfor denne utfordringen. Vi kan uansett ikke ha det slik at ulike aktører i pasientens helsetjeneste diskuterer hvem som gjør hva, samtidig som pasientene ikke får nødvendig helsehjelp og dør tiår før resten av befolkningen.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men vi legger til at Lars Lien også er nyvalgt leder i Norsk psykiatrisk forening.


Dagens Medisin
, fra Kronikk og debattseksjonen i 06-utgaven

Powered by Labrador CMS