Tap som tærer

Vaksinene er på vei. Sakte sklir vi inn i en i en lysere tid. Ett års kamp mot viruset har kostet. Sykdom, lidelse og tap har truffet uendelig mange. Vi sørger over det vi har mistet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Marit Figenschou

Kronikk: Marit Figenschou, statsviter, skribent og foredragsholder. Revmatiker bosatt i Oslo

DET HAR IKKE manglet på innsats for å begrense skadevirkningene under pandemien. Alle har bidratt. Det mangler ikke på tiltak og penger heller. Mens milliardene triller ut for å redde det som reddes kan, prøver folk flest å finne en mening i det meningsløse. Regjeringen har blitt bønnhørt, og lojalt har vi stablet sammen de nye hverdagene.

Trusler om enda strengere tiltak, et altfor høyt R-tall – og økt smitte – får oss til å krype opp den siste bakken.

TAPENE. Dessverre har mange dødd. Vi har sett og hørthjerteskjærende historier om lidelser og tap. Folk dør mens pårørende står maktesløs utenfor institusjonene. Kvinner har måtte føde alene. Vi har sett eksempler på umenneskelige påkjenninger. Til nå har 632 liv gått tapt i Norge. «Vi er i dyp sorg over de vi har mistet», sa statsminister Erna Solberg (H) nylig.

Men vi har mistet så uendelig mye mer.

Smittetallene stiger, synker, stiger og synker. Et utbrudd her – og et nytt der. Utidige pekefingre om lemfeldighet med reglene er det siste vi trenger nå i sluttspurten. Noen evner å klare mer enn andre.

Vi vil bli sett, få anerkjennelse for dugnadsinnsatsen – og forståelse for tapene. Det haster

LENGSELEN. Tålegrensen rykker nærmere etter hvert som det legges enda flere permittering og oppsigelser i statistikken.

Langvarig isolasjon og begrensinger i folks liv tar på. Vi lengter etter folk, etter middager, fester og myldring. Barna lengter etter normale hverdager og å treffe hverandre. Vi lengter etter kolleger og jobb, etter trygghet og forutsigbarhet. Vi lengter etter det livsverket om vi møysommelig har bygget opp.

SORGEN. Samfunnskostnadene er enorme. De menneskelige kostnadene likeså:

  • Vi er i dyp sorg over alle vi har mistet i selvmord,
  • vi er i dyp sorg over alle barn som mistet en fluktrute fra vold, overgrep og rus,
  • vi er i dyp sorg over alle barn som ikke kan leke, spille fotball og gå på skolen,
  • vi er i dyp sorg over alle ungdommene som ikke kan gå på lesesalen, møte på forelesninger, flørte og feste,
  • vi er i dyp sorg over alle som har mistet jobben, huset og som sliter med gjeld, og
  • vi er i dyp sorg over alle som har mistet livsverket sitt og gått konkurs.

Vi ser en unison utmattelse av hele dritten som svever rundt oss. Vi er mange som sørger.

ANERKJENNELSEN? Nedstenging og isolasjon har gjort noe med oss. Pandemien og tiltakene sopte med seg friheten, tryggheten og levebrødet. Mange er skadet for all fremtid. Postene i regnskapet er mange, og langtidsvirkningene er uklare.

Ja, Erna, vi er lei. Lei av å høre om smitte, økt smitte, smitteutbredelse og regelverk. Vi har alle mistet mye.

På en lang tur i ukjent terreng blir alle slitne og utmattet. Vi vil bli sett, få anerkjennelse for dugnadsinnsatsen – og forståelse for tapene.

Det haster.

Interessekonflikter: Marit Figenschou har forfattet bøkene «Til Sydpolen. Ingen bragd». Og «Omstart – forsoning og frigjøring» Hun blogger på eget nettsted; heltsykt.no

Powered by Labrador CMS