Hva vet vi om interessekonflikter?
Det finnes en omfattende forskningslitteratur med fokus på interessekonflikter, og resultatene er sammenfallende og entydige uavhengig av terapiområder og legemiddelgrupper.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Lars Slørdal, professor dr.med. og overlege ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU og Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs hospital
DEN 26. FEBRUAR offentliggjorde Dagens Medisin en omtale av mulige interessekonflikter hos medlemmer i referanse- og ekspertgrupper tilknyttet evalueringen av Nye Metoder. Helseøkonomen Ivar Sønbø Kristiansen siteres i sammenhengen på at «det er meg dere sikter til».
Kristiansen ser ellers ut til å være mest opptatt av å peke på andre, og kan kanskje også etterlate seg et inntrykk av at vi mangler kunnskap om effektene av interessekonflikter. Dette er ikke riktig; vi vet mye om hvordan interessekonflikter påvirker oss:
FORSKNING. I 2003 publiserte Bekelman og medarbeidere en systematisk oversikt med søkelys på økonomiske interessekonflikter i biomedisinsk forskning. Arbeidet var basert på 37 enkeltpublikasjoner og åtte kvantitative analyser utgitt mellom 1980 og 2002. Metaanalysen viste at industrifinansiering økte sjansen for resultater i industrifavør med en oddsratio (OR) på 3,60 (95 % konfidensintervall (KI) 2,63-4,91).
Senere samme år publiserte Lexchin og medarbeidere en systematisk oversikt om finansieringskildens mulige påvirkning av forskningsresultater. Arbeidet var basert på 30 enkeltpublikasjoner og 16 kvantitative analyser som favnet alle språk og et lengre tidsrom (1966–2002) enn Bekelman og medarbeideres oversikt, men hvor datagrunnlaget overlappet i betydelig grad. Man fant en OR for at finansieringskilden var assosiert med positive resultater for vedkommendes produkt på 4,05 (95 % KI 2,98-5,51).
I 2008 publiserte Sismondo en kvalitativ systematisk oversikt over studier som var kommet til etter de to analysene jeg har omtalt over. Han identifiserte 19 enkeltstudier fra tidsrommet 2003–06 som vektla sammenhenger mellom finansieringskilde og resultater. Totalt 17 av 19 rapporterte positiv sammenheng mellom industrifinansiering og resultater som favoriserte industrisponsor, mens man i to studier ikke kunne påvise noen slik sammenheng.
To år senere publiserte Schott og medarbeidere en kvalitativ systematisk oversikt som oppsummerte 57 enkeltstudier publisert i årene 2002-2009. Et stort flertall av studiene viste en positiv korrelasjon mellom industrifinansiering og/eller økonomiske interessekonflikter forsker-sponsor og positive resultater i favør av sponsor.
Vi trenger mer enn kanskje noen gang tidligere en bred og kunnskapsbasert debatt om interessekonfliktenes ødeleggende innvirkning på faglige vurderinger i helsevesenet
Budskapet er oppsummert i en Cochrane-rapport fra 2017. Den konkluderer med at industristøttet forskning om legemidler og utstyr hyppigere rapporterer positive effekter (OR 2,14, 95% KI 1,70-2,71) og positive konklusjoner (OR 2,67; 95% KI 2,02-3,53) enn studier uten industristøtte. Det finnes altså en omfattende forskningslitteratur med fokus på interessekonflikter, og resultatene er sammenfallende og entydige uavhengig av terapiområder og legemiddelgrupper.
EN KONSEKVENS? Ivar Sønbø Kristiansen har selv vist oss hva slike interessekonflikter kan føre til: I 2000 fikk to smerte- og betennelseshemmende midler av en ny variant, som kalles selektive COX-2-hemmere, markedsføringstillatelse i Norge. De to midlene het celecoxib (Celebra®) og rofecoxib (Vioxx®), og var vesentlig dyrere enn de klassiske ikke-steroide betennelseshemmende midlene (NSAIDs) som inntil da hadde dominert dette markedet. Helt fra lanseringstidspunktet var uavhengige fagmiljøer bekymret for hvordan disse midlene ble introdusert; de kliniske studiene som allerede forelå, reiste urovekkende spørsmål om midlenes kardiovaskulære sikkerhetsprofil.
I 2002 publiserte Sønbø Kristiansen og en medforfatter en farmakoøkonomisk analyse som forega å vise at de selektive COX-2-hemmerne, eksemplifisert med celecoxib, var kostnadseffektive hos leddgiktpasienter med risiko for gastrointestinale komplikasjoner – sammenlignet med tradisjonelle NSAIDs, eksemplifisert med diklofenak.
Studien hadde mottatt pengestøtte fra Searle Inc., et selskap som i sin helhet eies av celecoxib-produsenten Pfizer. I 2004 tilkom imidlertid studier som bekreftet at både celecoxib og rofecoxib kunne indusere alvorlige kardiovaskulære bivirkninger. Kort tid etter ble disse medikamentene ekskludert fra blåreseptordningen, noe som kan sies å være selve antitesen til kostnadseffektivitet.
LEMFELDIG. Ivar Sønbø Kristiansen refereres i Dagens Medisin som mottaker av «lønn, honorar, gaver, måltider og reisetilskudd fra en lang rekke offentlige og private institusjoner og legemiddelfirmaer». Hvis dette skal oppfattes som en redegjørelse for hans interessekonflikter, er det i beste fall lemfeldig.
Kristiansen siteres videre på at han «savner en bredere debatt om hvordan faglige vurderinger kan farges av interessekonflikter», og han «viser til at det ikke finnes dokumentasjon for at penger fra det offentlige har mindre effekt på fagfolk enn penger fra private aktører».
Sidestillingen av offentlige oppdragsgivere og legemiddelindustri er mildt sagt søkt, men ellers bør Kristiansen bønnhøres: Vi trenger mer enn kanskje noen gang tidligere en bred og kunnskapsbasert debatt om interessekonfliktenes ødeleggende innvirkning på faglige vurderinger i helsevesenet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
