Sykehusdebatt – til nytte og besvær
Er det mulig å oppnå likeverdige helsetjenester av god kvalitet når vi bor så spredt, når behandlingen blir stadig mer avansert – og sykehusene blir stadig færre?
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
JOBBKOMMENTAREN: Anne-Karin Rime, anestesilege og leder av Overlegeforeningen
SYKEHUS, HELSETJENESTE OG skole er noen av de viktigste offentlige tjenestene vi som innbyggere er avhengige av – og som de fleste av oss mener bør være rettferdig fordelt. Likevel er det disse tjenestene som stadig vekk blir rasjonalisert bort av ulike grunner, og slik jeg ser det, er det først og fremst fordi man tror på økonomisk gevinst.
Myndighetene mener det er for dyrt å drive i småskala, mens brukerne av «tjenestene» ofte er fornøyd og gjerne vil ha sin nærskole og sitt lokalsykehus. Spesielt når det gjelder sykehus, er lokaliseringsdebatten hard og ofte ødeleggende for ulike regioner.
ULIKHETENE. Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKAD) jobber med å kartlegge og synliggjøre ulikheter i spesialisthelsetjenesten, og 18. januar kom resultatene fra 2017–2019. Resultatene viser at det er store variasjoner på ulike fagfelt og i ulike geografiske opptaksområder. Resultatene viser opptaksområder, og man skal være forsiktig med å oversette det til sykehus, men jeg leser ikke gjennomgående at regioner med større sykehus gjør det bedre enn regioner med mindre sykehus på alle felt.
Målet er å bidra til likeverdige helsetjenester av god kvalitet uansett hvor pasienten bor. Men, er dette mulig når vi bor så spredt, når behandlingen blir stadig mer avansert – og sykehusene stadig færre?
PROTESTENE. I Møre og Romsdal var det samling til et nytt sykehus som førte til flere fakkeltog og frustrerte, sinte leserinnlegg før det ble bestemt at det nye sykehuset skulle ligge i Molde. Byggingen er utsatt for andre gang av sykehuset grunnet økonomi.
Foretaks- og klinikkmodellen – altså sykehus uten demokratisk valgt styre og sykehus uten stedlig direktør og avdelingsledere – har allerede blitt en svøpe for distriktene
Stortinget vedtok 14. mai i 2020 at fødeavdelingen i Kristiansund skulle bestå til det nye sykehuset står ferdig. Nå må Helse Møre og Romsdal «legge ned» fødeavdelingen i Kristiansund grunnet mangel på legeressurser – og derav ikke forsvarlig drift.
Det å drifte et sykehus som skal legges ned om få år, er utfordrende for alle. Det er vanskelig å opprettholde et solid fagmiljø når sykehuset ikke har en fremtid.
USIKKERHETEN. På Helgeland har det i tiår pågått en lokaliseringsdebatt om hvor sykehusene skal ligge. Fagmiljøene var enige om at ett sykehus ville være det beste, helt til lokaliseringen kom på banen. Helseminister Bent Høie (H) bestemte i 2018 at ett akuttsykehus ikke politisk lot seg gjøre og bestemte at det skulle være to akuttsykehus. Sandnessjøen og omegn ble valgt til å være «hovedsykehus», mens Mo i Rana skulle være det andre akuttsykehuset.
Ordskiftet har vært hardt og påvirker alle lokalsamfunnene på Helgeland. Hva «hovedsykehus» innebærer er uklart, bortsett fra at administrasjonen skal være i Sandnessjøen.
Hva som skjer med sykehuset i Mosjøen, er heller ikke avgjort. Det å bevare og samle fagmiljøer med så mye usikkerhet, er utfordrende.
OMKAMPEN I INNLANDET. De siste årene har det vært debatt rundt funksjonsfordeling mellom de ulike sykehusene i Innlandet, spesielt de fire «rundt» Mjøsa.
Mange har ønsket seg et stort akuttsykehus, men ingen av byene vil gi fra seg sitt sykehus. Det ble politisk enighet om at ett sykehus ved Mjøsbrua var noe alle kunne forenes om. Moelven var stedet som det ble pekt på. Så ble det bestemt av Helse Sør-Øst at det skulle være to akuttsykehus, og nå i januar kom en ny rapport som mente at det store Mjøssykehuset burde ligge i Brumunddal.
Kjøretiden mellom Moelven og Brumunddal er på cirka ett kvarter. Likevel har dette nå skapt en voldsom debatt. Mange er i tvil om de nå ønsker Mjøssykehuset, og innlendingene nærmest Oslo og Buskerud sonderer terrenget for å skifte sykehustilhørighet.
KVALITETEN. Så hvorfor er det så viktig for myndighetene å etablere større sykehusenheter når det trigger så mye motstand i befolkningen som skal bruke tjenestene?
En artikkel, skrevet av høgskolelektor Alexander Berg Erichsen i 2015, viser at større sykehus ikke er bedre verken på faglighet eller kvalitet når det gjelder de største diagnosegruppene: Som at 70 prosent av det pasientene trenger av sykehusbehandling, kan gjøres like bra på lokalsykehus, mens 30 prosent av behandlingene vil kreve sentralisert behandling.
Dette er imidlertid tall som det er vanskelig å både avkrefte og bekrefte, og de vil helt sikkert variere i forhold til geografi og demografi.
POLITIKKEN. Sykehusene våre er imidlertid ikke bare et medisinskfaglig anliggende, men også tilbydere av en av våre viktigste velferdstjenester. Derfor er ikke organiseringen av sykehusene og de medisinske tjenestene bare et faglig spørsmål, men ikke minst et politisk spørsmål.
En viktig faktor som skiller helsevesenet fra andre bransjer, er det ikke-kapitalistiske målet om å gi omsorg, lindre smerte – og kurere pasienter for ubehag og sykdom. Allerede har foretaksmodellen og klinikkmodellen – altså sykehus uten demokratisk valgt styre og sykehus uten stedlig direktør og avdelingsledere – blitt en svøpe for distriktene.
Det er stortingsvalg i år og organiseringen av helsetjenesten bør stå høyt på den politiske agendaen, både når det gjelder sykehusorganisering, fastlegetjenesten og rollen til kommuneoverlegene.
God valgkamp!
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven
