Psykosepasienter faller utenfor rammene

Rammebetingelsene innenfor psykisk helsevern sikrer ikke psykosepasienter sammenhengende og god nok helsehjelp. Skal det ikke lenger være en menneskerett å få beskyttelse og hjelp når man er styrt av en sykdom som påvirker evnen til å ta valg man som «frisk» ikke ville ha tatt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Gudrun Wiik Larsen

Kronikk: Gudrun Wiik Larsen, ansatt i ambulerende team for pasienter med samtidig rus- og psykisk lidelse (ROP), og pårørende

HØSTEN 2017 begrenset en lovendring ytterligere adgangen til tvang (TPH) i det psykiske helsevernet. Etter lovendringen er manglende samtykkekompetanse ett av kriteriene til å kunne anvende TPH.

Bakgrunnen for lovendringen er blant annet å styrke menneskerettighetene overfor personer med psykiske lidelser.

Les også: Tvangsmedisinering vil bli sett på som et historisk feilgrep

NÅR FRIVILLIGHET IKKE FØRER FREM. Som pårørende og ansatt innen feltet Samtidig rus- og psykisk lidelse (ROP), ser jeg ofte at psykosepasienter avskriver seg behandling når TPH opphører. Grunnlaget for at pasienter starter opp med, eller overføres fra TPH til frivillighet, er gjerne at de oppgir å ta imot frivillig behandling – inklusiv medisinering – og at pasienten vurderes som samtykkekompetent. Innimellom glipper det ved at pasienten fremstår friskere enn vedkommende er, og at pasienter snakker behandler etter munnen.

Selv når psykosesymtomer er medisinert bort, eller redusert, ser en del pasienter ikke sammenhengen mellom effekt av medisiner og tilfrisking. Manglende sykdomsinnsikt er en del av sykdomsbildet hos en del med psykoselidelser. Ved overføring fra TPH til frivillighet hender det ofte at mange skriver seg ut fra døgninstitusjon og ikke tar antipsykotisk som forskrevet, eller de avslutter medisinering.

Den hjelpetrengende blir da ofte, og gradvis, økende psykisk syk, med hyppige og lengre innleggelser. Slik produseres det stadig flere svingdørspasienter innenfor psykisk helsevern, med de omkostninger som følger av dette.

Dersom personen verken har sykdomsinnsikt eller ser sammenhengen mellom medisinering og tilfrisking, hvordan kan vedkommende anses som samtykkekompetent?

Se også: Besværlig og tidkrevende pakkeforløp i psykisk helsevern

SAMTYKKEKOMPETANSE. Er samtykkekompetanse et egnet kriterium ved vurdering av TPH? Forutsetningen for å bli vurdert som samtykkekompetent, kan vel baseres på at den det gjelder, forstår hva vedkommende samtykker til. Dersom vedkommende verken har sykdomsinnsikt eller ser sammenhengen mellom medisinering og tilfrisking, hvordan kan personen da anses som samtykkekompetent? Må ikke også disse TPH-kriteriene:

  • «får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring betydelig redusert», samt
  • «og/eller med stor sannsynlighet i meget nær fremtid får sin tilstand i vesentlig grad forverret»,

under gitte forhold veie tyngre enn samtykkekompetansekriteriet?

Det kan vel ikke være slik at behandlingen av personer med en alvorlig psykisk lidelse skal styres av hvorvidt pasienten til enhver tid, er samtykkekompetent. En del pasienter opplever det som devaluerende og nedverdigende å bli konfrontert med at de har manglende samtykkekompetanse – noe som ikke akkurat bidrar til å styrke samarbeidsalliansen mellom pasienten og behandlende instans.

EN MENNESKERETT? Tvangslovutvalget er satt til å sammenfatte fire ulike lovverk som regulerer tvang til ett, derav også TPH. Hensikten er blant annet å redusere tvangen ytterligere. Min mening er at utvalget ikke er representativt nok til å ta beslutninger som styrker alvorlig psykisk sykes mulighet til å få nødvendig helsehjelp. Enkelte debattanter rundt tvang, og medlemmer av tvangsutvalget, går så langt at de – under dekke av menneskerettigheter og autonomi – helst ser at tvangen bortfaller helt.

Det antas at de fleste som er berørt av aktuell problemstilling, i størst mulig grad ønsker reduksjon av uhensiktsmessig og/eller skadelig bruk av tvang. Fordi noen har blitt utsatt for uhensiktsmessig og/eller skadelig eller feil bruk av tvang, gjelder det ikke alle. Skal det ikke lenger være en menneskerett å få beskyttelse og hjelp når man er styrt av en sykdom som påvirker evnen til å ta valg, som man som «frisk» ikke ville ha tatt.

PÅRØRENDEINVOLVERING. Som pårørende er det vondt å se når det går for lang tid før psykisk syke med manglende sykdomsinnsikt, får hjelp. Spesielt gjelder det der man gjentatte ganger har erfart hva det er som virker. Det er nærmest uholdbart å gå og vente på at våre nære må bli så syke at de ikke lenger er i stand til å tildekke psykosesymtomene, før hjelpen settes inn. Fravær av tiltrengt hjelp, oppleves ofte som langpining av den syke selv.

Ved tiltakende psykoseutbrudd skjermer mange syke seg mest mulig fra omverdenen, og slipper da i liten grad innpå seg den instansen som skal følge opp. Slike situasjoner gjør at det faller mye oppfølgings- og omsorgsarbeid på pårørende: Det være seg hyppig kontakt frem og tilbake mellom pårørende, den syke og ulike instanser i helse- og velferdstjenesten, samt mye praktisk og økonomisk bistand ovenfor den syke.

NØDVENDIG HJELP. Ved at pasienten skjermer seg og tildekker symptomer, kan det bli problematisk for involverte i helsetjenesten å komme i posisjon til å ta nødvendige vurdereringer hvorvidt vedkommende oppfyller kriteriene for tvangsinnleggelse. Da kan det være nyttig at den som vurderer pasienten, inkluderer komperentopplysninger eksempelvis fra pårørende, samt relevante opplysninger fra pasientens journal over behandlingshistorikk.

Som pårørende har jeg sittet på legevakten julaften, helger og kvelder. Jeg sitter der gjerne igjen så lenge jeg kan regne med at den syke får helsehjelp i samsvar med hjelpebehov, som for eksempel TPH om nødvendig.


Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er i en pårørenderolle og har videreutdanning i psykisk helsearbeid samt master i sosialfag. Hun har vært ansatt innen psykisk helsevern i om lag14 år, og jobber i oppsøkende ambulerende team overfor ROP-pasienter, der mange har psykoseproblemer.

Powered by Labrador CMS