Stans nedbyggingen av sykehusene!
Helsevesenet står ved en korsvei og en ny retning må velges: Hvis pasientenes behov skal styre utviklingen, må nedbyggingen av sykehusene stanse – og butikktenkingen må skrotes.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Kronikk: Hans Erik Heier, professor emeritus ved UiO og leder for Redd Rikshospitalet – Rikshospitalets venner
Sven Erik Gisvold, professor emeritus ved NTNU og styremedlem i Redd Rikshospitalet – Rikshospitalets venner og medlem av Helsetjenesteaksjonen
I 1978 HADDE Norge 22.450 sykehussenger til en befolkning på 4 051 208. I 2019 var det 11.000 senger til 5 328 212 mennesker. Det betyr at i 1978 betjente én somatisk heldøgnsplass 180,5 mennesker, mens tallet i 2019 var på cirka 480.
Likevel har behandlingsresultatene bedret seg mye. Sykehusene har fått bedre utstyr, bedre medisiner og mer effektive arbeidsformer. De ansatte løper fortere, og pasientene ligger kortere. Gjennomsnittlig liggetid var i 1975 på 11 døgn, i 1988 på åtte døgn, i 2000 på seks døgn, og i dag på 4,1 døgn.
KAPASITETSSVIKT. Fra 1990 til 2019 økte antallet polikliniske konsultasjoner fra cirka 2,5 til cirka 8,2 millioner, mens antallet pasienter med døgnopphold falt fra cirka 578.000 i 2012 til cirka 525.000
Mer av oppfølgingen er flyttet over til primærhelsetjenesten, som er oppgradert gjennom fastlegeordningen. Men de nye sykehusene Akershus universitetssykehus (Ahus) og Sykehuset Østfold Kalnes ble bygd for små – med kaotiske tilstander til følge for pasientene.
Enkelte sykehus har ønsket å skrive ut kvinner seks timer etter fødsel. Det er mange eksempler på alvorlige komplikasjoner, uverdige utskrivinger og dødsfall, som med stor sannsynlighet skyldes manglende kapasitet ved sykehusene.
OPPBEVARING. Da helseminister Bjarne Håkon Hanssen satte i gang Samhandlingsreformen, sa han at det i fremtiden ville bli vanskeligere å bli lagt inn på sykehus, og oppholdene ville bli kortere. Nettopp detet har skjedd.
Reformen skulle begrense statens utgifter til sykehusdrift og skyve mest mulig over på kommunale institusjoner og pasientene selv, gjennom «hjemmesykehus» – styrt over internett. Men fastlegene er overarbeidet, rekrutteringen svikter, og kommunale erstatningsinstitusjoner er mange steder ikke planlagt eller finansiert. I kommuner hvor slike institusjoner er tatt i bruk, fungerer de stort sett som oppbevaringsinstitusjoner med tilsyn av allmennpraktikere.
I Oslo planlegger Helse Sør-Øst å overføre 50.000 pasientdøgn til kommunale institusjoner som ikke finnes i dag. Man har heller ikke tatt inn over seg at 47 prosent av Oslos husholdninger omfatter én person. En dataskjerm kan aldri erstatte en samboende omsorgsperson.
KVALITETEN. Også ved Oslo universitetssykehus (OUS) planlegger man færre senger i forhold til folketallet enn før. OUS-direktør Bjørn Atle Bjørnbeth har sagt at folk ønsker seg kortest mulige sykehusopphold. Vi tror heller at de ønsker seg best mulig behandling og oppfølging.
De ansatte må gis arbeidsvilkår som gjør at de bevarer entusiasmen for yrket sitt, og pasientene må føle trygghet for at sykehus finnes nært nok – når det trengs
Planene for nytt OUS innebærer også at Rikshospitalets landsfunksjoner skal fordeles på regionene. Helseminister Bent Høie (H) har sagt at han skal «sende spesialister ut i landet for å ivareta dette». Det dreier seg om organtransplantasjoner, behandling og oppfølging av personer med sjeldne diagnoser, og om gjennomføring av særlig krevende inngrep.
Gjennom generasjoner har Rikshospitalet bygd opp kompetanse i verdensklasse i disse områdene. Blir oppgavene spredt, vil kvaliteten på ytelsene gå ned. Norge må beholde et landsdekkende sykehus for slike spesielle behov. Samtidig må vanlige sykehus bli lagt så nær befolkningen at folk flest kjenner seg trygge.
ENDRING MÅ TIL. Helseforetaksmodellen høster for tiden mye kritikk. For mye makt er lagt i hendene på økonomer, og den økonomiske bunnlinja synes å være alle aktiviteters mål. Innflytelsen fra faglig og demokratisk valgte organer er minimalisert. Skal vi få et sykehusvesen som setter pasientenes behov først, må modellen revideres med større vekt på nærhet, trygghet og faglig kvalitet.
Samtidig må man revurdere Samhandlingsreformen. Hvor hensiktsmessig er det å innføre et nytt ledd i helsevesenet mellom sykehus og primærhelsetjenesten? Vil ikke dette føre til enda mer administrasjon, redusert kvalitet for det samlede tilbudet til pasientene og til ansvarspulverisering? Hvordan har man tenkt å finansiere de nye kommunale institusjonene? Ser man for seg at private helsekonserner skal stille kapital, bygge institusjonene og drive dem på anbud i såkalt offentlig-privat samarbeid?
STANS NEDBYGGINGEN! Helsevesenet står ved en korsvei der en ny retning må velges. Nedbyggingen av våre sykehus må stanses og pasientenes behov må styre utviklingen.
- De ansatte må gis arbeidsvilkår som gjør at de bevarer entusiasmen for yrket sitt, og pasientene må føle trygghet for at sykehus finnes nær nok når det trengs.
- Behandling og oppfølging må skje etter gode helsefaglige standarder.
Dette kan bare oppnås ved at helse- og sykehusvesenet anses som en solidarisk utgift for samfunnet på vegne av innbyggerne, og at butikktenkingen skrotes. Forbannelsen bærer navnet New Public Management, og det er opp til våre rikspolitikere å fjerne den.
Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen øvrige interessekonflikter enn organisasjonen de representerer. De opplyser at tallene i teksten er hentet fra Statistisk Sentralbyrås statistikkbank og fra Oslo kommunes befolkningsstatistikk.
