Å våge å være ekte

Ekthet er sjeldent perfekt, og på sikt kan det ligge en humanistisk gevinst i å våge å være seg selv i møter med personer som er i en vanskelig livssituasjon.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Øyvind Jank

Innlegg: Øyvind Jank, spesialsykepleier ved Psykiatrisk Klinikk, avdeling S5 ved Sandviken Sykehus

EN SYKEPLEIER er fysisk og følelsesmessig nær den andre. Grunnleggende kunnskap rundt helsemessige utfordringer anvendes i en helhetlig tilnærming overfor den det gjelder. Helsepersonellets møte med den som trenger helsehjelp, har aspekter av både faglig og personlig karakter.

Det felles menneskelige som ligger i å møte utfordringer i livet, kan ha et personlig preg. Hjelperens faglige vurderinger, kombinert med menneskelige erfaringer, brukes i helsefremmende arbeid overfor en annen. Mennesker som er innlagt til tvungen behandling, kan nyttiggjøre seg hjelperens egenskaper i god samhandling.

EMPATISK TILNÆRMING. Humanistisk psykologi ble grunnlagt av den amerikanske psykologen Carl Rogers. Kjerneelementene ligger i en empatisk tilnærming mot den andre, gi positiv oppmerksomhet og respektere den andres holdninger, samt kongruens, også kalt ekthet (Rogers, 1957).

Min erfaring er at ekthet, en genuin interesse for hva den andre uttrykker, må forankres i en selv. Det må finnes noe i hjelper som harmonerer med den andre sin væremåte. Når personens uttrykksmåte ikke treffer noe i bevisstheten til hjelper, kan det, slik jeg har erfart, oppstå en skjevhet i den videre kommunikasjon. Når begge parter kan møtes på noe, vil det være en bedre mulighet til å utvikle en konstruktiv dialog.

TILLIT – OG KONTAKT. Mye kan gå galt i kommunikasjon. Jeg har selv opplevd dette, og jeg har blitt kjent med andres erfaringer. Et terapeutisk forhold som involverer en hjelper og en person som er innlagt på tvangsparagraf, inneholder utfordringer i form av tilnærming og kommunikasjon. Det må bygges tillit som kan utjevne forskjeller og få frem nyanser i alliansen mellom partene.

En autentisk tilnærming der hjelperen byr på noe av seg selv, kan – ut ifra min erfaring – knytte bånd av tillit

Min erfaring er at noe menneskelig gjenkjennbart kan skape kontakt mellom individer. Hjelperen kommer nær den andre fordi redskapet i samarbeidet er kommunikasjon.

Den finske sykepleieteoretikeren Katie Eriksson trekker frem vennskapets attributter i pleie. I boken Omsorgens idé (1996, s. 66–69) beskriver hun dette som å skape situasjoner som preges av attributtene til et vennskapsforhold, og hun omtaler det som et omsorgsforhold og en gjensidig relasjon.

ANDRE KVALITETER. Hvordan kan vennskapelige kvaliteter kombineres med ekthet i møter med personer i vanskelige livssituasjoner? Når kommunikasjon ikke fungerer, eller ikke oppnås i det hele tatt, hvordan begynner hjelper veien til å gjøre nye forsøk?

Mitt syn er at hjelperens bevissthet om seg selv, rundt egne reaksjoner på hva den andre uttrykker, kan være verdt å reflektere over. Samtidig kan det være gunstig å se den andre personen fra en mer allmenn menneskelig vinkel – mindre som definert av ytreskapte diagnostiske beskrivelser. Overraskelser kan komme når kvaliteter ved personen som ikke er knyttet til et sykdomsbilde, kommer til syne.

KILDER TIL MESTRING. Hvilke daglige funksjoner og kvaliteter mestrer personen som ikke knyttes til et sykdomsbilde, men heller mer til den friske delen? Egenskaper som appellerer til det fungerende i mennesket, bør vektlegges og fremheves.

Hvis man leter, vil det etter min erfaring finnes noe i de fleste mennesker som kan være en kilde til videre utvikling og livsmestring. Dette kan være både enkelt og vanskelig på samme tid. Mennesker er sammensatte skapninger. En autentisk tilnærming der hjelperen byr på noe av seg selv, kan – ut ifra min erfaring – knytte bånd av tillit.

Vennskapelige attributter kan omformes og fremheves i hjelperelasjoner. En vennlig holdning der den andres behov står i fokus, kan oppleves som et genuint forsøk på å rekke ut en hånd til den andre. Det kan ligge noe allment gjenkjennelig i en tilnærming som er bygget på ekthet og vennskapelige kvaliteter.

FEILTRINN. Mitt syn er at ekthet ikke er en spesiell metode som hjelper kan følge. Når en uttrykker seg klønete, kan en fremstå genuint, og som å være seg selv. Jeg har erfart at avslag kan være starten på en relasjon, fordi hjelperen setter tydelige grenser og fordi det eksisterer kontakt mellom to parter.

Øyeblikk av forglemmelse kan avsløre at hjelper også bare er et menneske. Ekthet er sjeldent perfekt. Å våge å være seg selv i møte med den andre, kan på sikt gi en humanistisk gevinst.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er masterstudent i psykisk helse- og rusarbeid ved Høgskolen på Vestlandet (HVL).


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven

Powered by Labrador CMS