Fremtidige leger må lære å ta vare på seg selv

Kronikk: Evgenia Taranova, andre års medisinstudent ved Universitetet i Bergen (UiB) og nasjonal folkehelseansvarlig i Norsk medisinstudentforening (Nmf)

FREMTIDIGE LEGER bør allerede på medisinstudiet lære hvordan de kan oppfylle plikten i det nyligste tillegget til den hippokratiske ed om å «ta vare på min egen helse, velferd og mine ferdigheter for å kunne yte helsehjelp av den høyeste standard».

Norsk medisinstudentforening mener at medisinstudenter må få mer undervisning om psykisk selvhjelp i medisinutdanningen og legers psykiske helse.

FORVENTNINGENE. Leger møter forventinger fra mange hold. Pasientens forventninger krever av legen et høyt nivå av kompetanse, faglig tilpassings- og kommunikasjonsevne, fleksibilitet til etablering av terapeutisk allianse og fullstendig involvering i pasientens problemer i form av oppmerksomhet, empati og medfølelse.

Samfunnets forventninger til legen innebærer å utøve profesjon i hyppige stressende situasjoner med krav om å ta avgjørelser med en begrenset mengde informasjon og tid. I tillegg kommer families, venners – og ikke minst egne – forventninger.

Dagens lege er en sjonglerende vektløfter. Hun sjonglerer begrensede mentale ressurser, tid og alle disse forventningene. Samtidig holder legen en vektstang med «vekten» av de psykiske påkjenningene et legeyrke innebærer – høy frekvens av og intensitet på mellommenneskelig kommunikasjon, langvarig tilstedeværelse i «feltet» av negative følelser (lidelse, smerte, fortvilelse, irritasjon), høy arbeids- og vaktbelastning, frykten for å gjøre feil og ansvar for liv og helse.

ULEMPENE. Selv om mange leger opplever legeyrket som både givende og interessant, tegner flere studier et urovekkende bilde:

• Unge leger har dårligere psykisk helse og er mindre tilfreds med livet, sammenlignet med den generelle befolkningen.
• Leger har høyere forekomst av utbrenthet sammenlignet med andre arbeidstakere.
• Leger har forhøyet risiko for selvmord sammenlignet med andre yrkesgrupper, inkludert andre høyt utdannede, ofte med rus og depresjon som foreliggende årsak.
• Leger med depresjon har også høyere sannsynlighet for å begå medisinske feil.

KONKURRANSEN. Psykisk uhelse gjelder imidlertid ikke bare den ferdig utdannede legen. Det forekommer allerede i utdanningsløpet.

En omfattende litteraturstudie har vist at «hver tredje medisinstudent har en psykisk lidelse. Prevalensen av alvorlige psykiske lidelser er høyere enn i den generelle befolkningen. Trenden forverres gjennom studiet, men enkelte steder er forekomsten høy allerede fra opptak.»

Studiets store arbeidsmengde, deltidsjobb og sosialt liv, miljøet med like pliktoppfyllende og «best-i-klassen»-medstudenter som en selv, tanker og bekymringer om fremtidig yrkeshverdag samt lite personlig tilbakemelding på faglig arbeid, holder medisinstudentene på kanten av et stup det er vondt å falle ned fra. Også et karaktersystem med graderingen A-F, som praktiseres ved medisinutdanningene i Bergen og Oslo, har i motsetning til en bestått/ikke bestått form for vurdering vist å danne et konkurrerende miljø med en negativ effekt på psykisk helse.

FOREBYGGINGEN. Noen leger og medisinstudenter har mestringsressurser – egenskaper til å kunne holde «vektstangen» lenger enn andre uten å skade «legemusklene». Men alle er eksponert for den samme risikoen for å skade sin psykiske helse, og av den grunn må forebygging være en prioritet allerede i den medisinske grunnutdanningen. På lik linje som å lære nyrens fysiologi og halsens anatomi bør medisinstudenter få kunnskap om studie- og yrkesmestring.

I undervisning med søkelys på den psykiske helsen til medisinstudenter – og som fremtidige hjelpere – bør det gis kompetanse om hvordan en kan forebygge, håndtere og redusere psykiske utfordringer som langvarig stress og utbrenthet, både under studietiden og i yrket.

Dette kan gjøres gjennom læring av hensiktsmessig mestringsatferd med mestringsteknikker – case-baserte treninger der man etterligner realistisk forekommende situasjoner i studie- og legehverdagen både på teoretisk og praktisk vis – samt opprettelse av samtalegrupper innad og på tvers av kull for utveksling av erfaringer og rådgivning.

SELVREFLEKSJONEN. Det bør også gis kompetanse om selvrefleksjon over egne personlighetstrekk, jamfør Femfaktormodellen, og en forberedelse på hva legerollen innebærer psykisk. Ikke minst må slike læringssituasjoner fremme åpenhet om psykisk helse og veilede til hvor man kan søke støtte og hjelp. Slik undervisning vil inngå som et viktig ledd i den profesjonelle kompetansen, og bør gis allerede fra første år på medisinstudiet.

«Ta på din egen maske før du hjelper andre», er den kjente og velbrukte metaforen om prioritering av egen helse. Men hvordan skal vi gjøre dette – ta vare på oss selv – når vi ikke har lært det?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven