Ikke send oss til fronten uten våpen eller skjold!

Vi forventer at politikerne tar ansvar for at det er samsvar mellom oppgaver og ressurser: Ikke overlat til sykepleierne å ta de vanskelige valgene. Det viktigste tiltaket for å kunne møte kriser, er å ha en stødig helsetjeneste i normale tider.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Lill Sverresdatter Larsen

Kronikk: Lill Sverresdatter Larsen, sykepleier og forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF)

DERE HAR ALLE lest eller hørt om det: Sykepleiermangel. Til tross for kjent fare for pasientsikkerhet, ved manglende kontinuitet samt bytte av arbeidssted, lyses halvparten av stillingene i helsesektoren ut som deltid.

I denne sektoren er brudd på arbeidsmiljøloven så vanlig at de ansatte opplever loven som «tull». Vi mangler samhandlings- og digitale løsninger, samt basal teknologi som pc og nettverk. Vi snakker om å øke utdanningskapasitet, men tar få grep for å beholde sykepleierstudenter i utdanning eller dem som er ferdig utdannet. Vi er et rikt land og befolkningen har høy kompetanse på helse og teknologi, likevel er dette Helse-Norge i 2020 og det er fullstendig unødvendig.

OPPSKRIFT MOT KRISE. Helsesektoren har vært underfinansiert gjennom mange år, og var derfor dårligere forberedt på en pandemi enn den kunne ha vært. 2021 er valgår, og Helse-Norges kapasitet og beredskap både i kriser og kommende normalsituasjon må være i frontdiskusjonene.

Det viktigste tiltaket for å kunne møte kriser, er å ha en stødig helsetjeneste i normale tider. Skal tjenestene være i stand til å håndtere små og store toppers behov, må det gjøres noe med mangel på folk, kompetanse og teknologi – og det kan ikke fortsatt brukes 90–110 prosent av kapasiteten til enhver tid.

Opprustningsarbeidet er arbeidsgivers, bevilgende myndigheter og de politiske partienes ansvar. Stortinget kan – og bør – kreve at kommuner og helseforetak leverer handlingsplaner for hvordan de skal beholde, mobilisere og rekruttere sykepleiere og øvrig helsepersonell på kort og lang sikt, i tråd med Riksrevisjonens rapport (2019).

VALG – OG ANSVAR. Analyser (Menon) viser at selv om politikere ønsker å prioritere helsetjenesten, taper de i kampen om pengene mellom sektorene. Finansieringen av helseforetakene må organiseres på en måte som gjør at investeringer i nye bygg, vedlikehold og nytt utstyr, ikke fører til mindre penger til helse.

Noen sektorer i kommunene har normering og øremerking, som binder opp kommunebudsjettene. Andre deltjenester, som pleie og omsorg, blir en minimumstjeneste. Fastlegeordningen er statlig finansiert og er dermed i liten grad en utgiftspost for kommunene. Denne finansieringslogikken bidrar til prioriteringsvridninger lokalt, som ikke er i samsvar med samfunnsøkonomi, bærekraftige tjenester eller forsvarlig beredskap.

Sykepleierne er allerede fleksible til det selvutslettende. De bretter opp ermene og gjør det de må. Brudd på arbeidsmiljøloven er så vanlig at loven oppleves som tull

Politikere tildeler oppgaver gjennom løfter og rettigheter til befolkningen, og da kan de ikke overlate til sykepleierne å ta de vanskelige valgene når ressursene ikke strekker til, uten at det er klart hvilke føringer som skal gjelde (NOVA 2020).

FLEKSIBILITET – OG LOVBRUDD. Sykepleierne er allerede fleksible til det selvutslettende. De bretter opp ermene og gjør det de må. Covid-19 har vist oss at arbeidsgiverne er raske til å bruke – og misbruke – arbeidstidsavtaler som ble inngått med NSF med utgangspunkt i pandemien, fordi det er konstant knapphet på sykepleierressurser. Mer fleksibilitet gir ingen svar – derimot må ansatte ivaretas gjennom fortsatt begrensning for arbeidstidsavtaler, som må bygge på gjennomsnittsberegning og at tillitsvalgte har avtalerett på turnus.

Brudd på arbeidsmiljøloven må få konsekvenser som merkes.

KOMMUNAL STYRKEPAKKE. Forbedret samhandling kan skapes gjennom en styrkepakke til kommunene. Det snakkes for lite om hvorfor Akson er nødvendig. Helsetjenestetilbudet i kommunene må organiseres og finansieres i sammenheng for å sikre god ressursutnyttelse og fleksibilitet. Dette gjelder allmennleger, hjemmesykepleie, sykehjem, akutte tjenester og rehabilitering.

Felles planlegging og løpende samarbeid mellom sykehus og kommuner må styrkes for å sikre trygge pasientforløp og hindre at kommunene blir sittende igjen med for mye av byrden En evaluering er nødvendig på hvorvidt dagens organiserings- og finansieringsmodeller i realiteten bidrar til å fremme eller hindre god samhandling mellom tjenestene i kommuner og sykehus.

MORGENDAGENS UTDANNING. Mangelen på sykepleiere nødvendiggjør en nasjonal opptrappingsplan for utdanning, samtidig som det finansieres utdanningsstillinger for spesialsykepleiere.

Likevel, uten førstekompetanse i utdanningen har vi ingen sykepleierutdanning. At det i det hele tatt diskuteres i 2020 om videreutdanningene til sykepleierne trenger å være på masternivå, viser manglende forståelse for yrkets kompleksitet og hva som kreves for å få NOKUT-godkjente sykepleierutdanninger. Høy alder hos dem som allerede er tilsatt, samt få stipendiatstillinger, gjør situasjonen ved utdanningene alvorlig.

Underfinansiert sykepleierutdanning må finansieres på lik linje med andre profesjonsstudier som innehar store deler kliniske studier. Økt finansieringskategori vil, sammen med lovfesting av plikt for kommunene om å ta imot studenter i praksis, muliggjøre et økt antall studieplasser – og at måltall nås.

DYREKJØPT ERFARING. Om det er noe vi har oppdaget dette året, så er det verdien av at helsetjenesten er et offentlig ansvar for at hele befolkningen kan sikres likeverdige tjenestetilbud. Det er en dyrekjøpt erfaring at myndighetene gjennom tiår ikke har tatt høyde for hvordan en smittsom sykdom gjør enorm skade på de økonomiske strukturene i et samfunn.

For pasient, pårørende, helsetjenester og samfunn må vi lære av erfaringene – at vi får det til sammen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 20/21-utgaven 

Powered by Labrador CMS