Krisen bør fremme samspill mot antibiotikaresistens

Kronikk: Sarvani Mahalingam, medisinstudent ved Universitetet i Oslo (UiO)
Pernille Telenius Grimsgaard, medisinstudent ved UiO

KORONAPANDEMIEN HAR belyst viktigheten av et godt internasjonalt samarbeid for vern om menneskers liv og helse. Politiske og medisinske krefter oppfordrer hver og en av oss til å ta ansvar for å bremse pandemiens utvikling. Land verden over og internasjonale organisasjoner investerer stort i forskning på antivirale midler og vaksiner som kan gjøre at vi kan gå tilbake til det normale. Men bør vi noensinne gjøre det?

Verdens helseorganisasjon (WHO) listet antibiotikaresistens opp som en av de største truslene for folkehelsa i 2019, ved siden av blant andre ikke-smittsomme sykdommer, luftforurensing- og klimaendringer og nye globale influensapandemier.

Bak munnbind og pleksiglass er det lett å glemme at de andre truslene fortsatt eksisterer, og ikke minst, at flere kriser kan ramme oss på samme tid.

VI MÅ IKKE GLEMME. Ifølge WHO dør omkring 700.000 mennesker hvert år som følge av antibiotikaresistens.

Til sammenligning har det dødd cirka 1,35 millioner mennesker med korona siden pandemiens utbrudd.

Utviklingen av resistente bakterier skjer raskt, og vi må regne med at dødstallene vil stige ytterligere dersom det ikke innføres internasjonale tiltak for å begrense dette. Det internasjonale helsesamarbeidet som vi har sett under denne pandemien, danner et godt grunnlag for å iverksette slike tiltak. Men, vi er helt avhengig av at politikere og helseforkjempere tar kampen mot antibiotikaresistens før bakteriene får overtak.

STYRK SAMARBEIDET! Med andre ord trenger vi et styrket helsesamarbeid på nasjonalt og internasjonalt nivå for å bremse utviklingen av resistente bakterier. Til tross for anbefalinger om et nøkternt bruk av antibiotika er antibiotikabruken i verden unødvendig høy. Vi er avhengig av flere effektive tiltak for å bremse resistensutviklingen. 

Et eksempel på et slik konstruktivt tiltak som allerede er iverksatt, er den økte vaksinasjonsdekningen mot lungebetennelse i land med underutviklet helsevesen.

Årlig dør om lag 900.000 barn av lungebetennelse.

VAKSINEDEKNING. For mennesker som lever i fattige områder, som er på flukt eller lider av underernæring, er det en høy risiko for å få lungebetennelse. Ved å hindre lungebetennelse for barn gjennom vaksinering, vil bruken av antibiotika reduseres. Humanitære organisasjoner har vært viktige ledd i forhandlingene om billigere vaksiner, og dette har ført til at flere barn har blitt vaksinert mot blant annet lungebetennelse.

Økt vaksinasjonsdekning i u-land bør være et felles internasjonalt ansvar. For å si det litt banalt: Når et menneske oppnår beskyttelse mot en infeksjonssykdom gjennom vaksinering, vil hele verdens befolkning bli litt bedre beskyttet mot resistente bakterier. Vi etterspør derfor økt vaksinasjonsdekning i u-land mot blant annet tuberkulose, kolera og hjernehinnebetennelse.

BRUK LÆRDOMMEN! Politiske krefter bør brukes mer aktivt for å begrense unødvendig antibiotikabruk. I 2020 har vi blitt vant til at myndighetene bryter inn i livene våre ved å legge føringer på antallet kontakter vi kan ha, samt ved å komme med oppfordringer til god håndhygiene og lite reising.

Noen av disse tiltakene bør videreføres for å bremse utviklingen av resistente bakterier. Hver og en av oss kan, ved å bruke det vi har lært av den pågående pandemien om god håndhygiene og sosial distansering, bidra i kampen ved å redusere spredningen av infeksjonssykdommer i samfunnet.

Dette er særlig viktig i helsevesenet. Ved lavere spredning av infeksjonssykdommer reduseres behovet for behandling med antibiotika. Dessuten bær vi fortsette med å ha et mer kritisk syn på reising, for ikke å unngå importsmitte av infeksjonssykdommer.

EN LANG VEI Å GÅ. Formålet vårt med denne teksten er ikke å hevde at politikerne i verden ikke gjør noe som helst for å stoppe utviklingen av resistente bakterier, men heller å oppfordre både dem og enkeltpersoner til å gjøre enda mer. Norge er for eksempel et av de landene i verden som bruker minst antibiotika i husdyrproduksjonen, takket være politiske tiltak.

Allikevel er det en lang vei igjen å gå, før det totale forbruket av antibiotika i husdyrproduksjonen på verdensbasis, er så lavt at man kan kalle det forsvarlig. Et annet område som krever større politisk oppmerksomhet for å redusere antibiotikabruken, er avfallshåndteringen av antimikrobielle midler. Enkelte fabrikker slipper avfallene i åpne rør og kanaler i nærområdet, noe som påviselig har ført til multiresistente bakterier.

I FARESONEN. Uten målrettet tiltak for slike problemstillinger vil vi møte store utfordringer i fremtiden. Med dagens fokus på koronapandemien står antibiotikaresistens i faresonen for å bli nedprioritert.

Et evig kappløp mellom mennesker og mikrober vil være ressurskrevende og lite hensiktsmessig på lang sikt. Derfor er det viktig at denne debatten bringes på banen igjen før antibiotika blir ubrukelig.

Koronapandemien bør ikke skygge for det forebyggende arbeidet mot antibiotikaresistens, men heller styrke det.

Tilleggsinformasjon: Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at de er skribenter for Studenter uten grenser; en studentorganisasjon som interesserer seg for helsepolitikk og har Leger uten Grenser som nærmeste samarbeidspartner.