Treningsfysiologene må bli inkludert i folkehelsearbeidet
Det er nå på høy tid at kompetansen til treningsfysiologene anerkjennes – og at de inkluderes i det tverrfaglige folkehelsearbeidet.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Innlegg: Therese Fostervold Mathisen, ph.d., førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og leder av Norsk forening for helse- og treningsterapeuter (NFHT)
Veslemøy Bråten, MSc, helse- og treningsterapeut ved Modum Bad
Lene Østby Furu, BSc, frisklivskoordinator ved Nye Moss kommune
Anne-Mette Rustaden, ph.d., førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet
Kristin G. Rosebø, BSc, helse- og treningsterapeut i Kreativ Trening AS
Alle på vegne av styret i Norsk forening for helse- og treningsterapeuter
I EN KRONIKK i Dagens Medisin, under tittelen Hvorfor ikke ta i bruk den mest effektive medisinen?, fastslår Helle Aanesen og medforfattere at fysisk aktivitet har for liten prioritering i forebyggende og behandlende folkehelsearbeid.
Men i lys av dette viktige budskapet opplever vi at det er behov for en viktig oppklaring. De fem sentrale tiltakene som deres initiativ tidligere har landet, viser nemlig til et forhold vi som faggruppe opplever stadig oversett.
Det er nå på høy tid at kompetansen til treningsfysiologene anerkjennes og inkluderes i det tverrfaglige folkehelsearbeidet.
FORSTÅELSE – OG BEKYMRING. I det siste punktet om tiltak for å bedre forstå effekten av aktivitetsmedisin, hevder Aanesen og medforfattere at de ulike profesjonsutdanninger trenger en kunnskapsinnføring om fysisk aktivitet. Som en parallell til dette har vi også registrert at noen av disse profesjonsutdanningene nå forsøker å oppfordre sine studieretninger til å innføre slik kompetanse, eller tilby etterutdanning.
Vi ser dette som positiv utvikling ettersom det øker forståelsen for hvilken rolle treningsfysiologene har i det tverrfaglige arbeidet, gjennom sin spesialkompetanse i aktivitetsmedisin. Vi er derimot bekymret for at disse initiativene kan etterlate et inntrykk av at slike autoriserte helsefag selv har tilegnet seg en etterspurt kompetanse for å dekke dette behovet.
OVERRASKENDE. I over 23 år har Norges Idrettshøgskole utdannet treningsfysiologer som aktivitetsmedisinere gjennom et treårig fordypingsstudium. I dag tilbys slik type studieretning i universitet og høgskoler i hele Norge, og hvert år uteksamineres over 210 BSc-treningsfysiologer.
Det er derfor overraskende at verken arbeidsmarkedet, Helsedirektoratet selv, eller sentrale fagpersoner omtaler denne kompetansen. Denne faggruppen er spesielt egnet til å møte og ivareta de ulike grupper i samfunnet som har behov for tilpasset fysisk aktivitet og livsstilveiledning; både personer av ulik alder og med ulikt lidelsesuttrykk.
TVERRFAGLIG STYRKING. Etter kunnskapsoppsummeringen i Aktivitetshåndboken fra 2009, etter handlingsplan for økt fysisk aktivitet i befolkningen, og nå etter nylige lanserte retningslinjer for fysisk aktivitet fra Verdens helseorganisasjon (WHO), bør det helsefaglige være bevisst på sammenhenger mellom fysisk aktivitet og helse.
Vi er for et styrket tverrfaglig helsearbeid, og mener at vår kompetanse kan bidra til en bedre flyt av tjenester i helsevesenet
Vi er for et styrket tverrfaglig helsearbeid: Vi mener at vår kompetanse er tiltrengt – og kan bidra til en bedre flyt av tjenester i helsevesenet. Vi registrerer at osteopater og naprapater endelig har oppnådd autorisasjon som helsepersonell.
Gratulerer – vi håper dette både bidrar til et bedret, tilgjengeliggjort helsetilbud.
ANERKJENNELSE I NORGE? Vår faggruppe fikk avslag på tilsvarende søknad i 2015, og i mellomtiden har Australia gitt sine treningsfysiologer nødvendig anerkjennelse ved å gi dem autorisasjon som helsepersonell. Vi er klar over at en av utfordringene i å identifisere oss, er mangelen på en samlende tittel.
Styret i interesseforeningen for disse treningsfysiologene jobber nå hardt som pådrivere for å få til en samlende tittel – på tvers av de mange utdanningsinstitusjonene.
Vi håper i mellomtiden å se økt etterspørsel av denne fagkompetansen!
Oppgitt interessekonflikt//disclaimer: Artikkelforfatterne skriver på vegne av styret for Norsk forening for helse- og treningsterapeuter, som er treningsfysiologenes interesseforening. Anne-Mette Rustaden oppgir at hun er engasjert som førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, som er en av utdanningsinstitusjonene for disse treningsfysiologene.
