På høy tid å løfte statusen for de pårørende

Kronikk: Kari Løvendahl Mogstad, fastlege ved Munkholmen Legesenter, spesialist i allmennmedisin og idrettslege

VI KAN alle – på en eller måte – kalle oss pårørende. Å være pårørende, binder oss sammen, men kan også gi oss store byrder, og være med og komplisere våre relasjoner til dem som står oss nær. Men endelig blir denne rollen tatt litt mer på alvor, og det er jammen på tide.

Regjeringen jobber for tiden med en egen Pårørendestrategi, og i fjor lanserte den en storstilt satsing som ble kalt «Seks punkter for bedre kvinnehelse».

Og faktisk er nettopp pårørenderollen ett av disse punktene, fordi denne livsoppgaven ser ut til å påvirke særlig kvinners helse.

NEDGRADERT TEMA. Selv om det å være pårørende er noe av det som hører livet til, er det noe vi ikke snakker så mye om, eller retter fokus mot, når vi snakker om noen som har blitt syk, om hvordan helsevesenet vårt fungerer, eller når vi som leger har pasienter foran oss, som trenger hjelp.

Vi er pårørende til foreldre som blir gamle, ektefeller der helsen svikter, og det er mange foreldre som i tillegg til sin vanlige foreldrerolle også må ha en ekstra krevende pårørenderolle til barn som trenger mye omsorg og hjelp i oppveksten.

DÅRLIG SAMVITTIGHET. Vi fastleger møter mange slitne pårørende, som selv begynner å få problemer med helsen, enten det er søvnvansker, stressplager eller psykiske symptomer fordi de er helt utslitte. De fleste vil jo stille opp, og kjenner på dårlig samvittighet for å klage sin nød. Da er det viktig at de kan komme for å snakke om hvordan det kjennes å ha mye ansvar for noen man er glad i.

Jeg får også henvendelser fra pårørende til pasienter på listen min, der de ønsker å snakke om pasienten, som kan være en far, en datter, eller en ektefelle. Jeg er bundet av taushetsplikten, og det beste er om de har fått tillatelse av den det gjelder, til å ha en samtale med meg.

Det er uansett gjerne nyttig å høre ting fra deres perspektiv, selv om jeg ikke kan uttale meg i lys av nettopp taushetsplikt og andre hensyn.

NØDVENDIG STATUSLØFT. Det er på høy tid at statusen rundt pårørende bli løftet. Når man leser om den planlagte pårørendestrategien som snart kommer, beskriver politikerne pårørende som en viktig ressurs i helse- og omsorgstjenesten. De lover samtidig å fremme en god helse og tilbud til den som har denne rollen, og i det hele tatt å anerkjenne det store ansvaret og byrden som ligger på alle dem som gjør en enorm innsats for sine nære og kjære, dag ut og dag inn.

Jeg håper virkelig at politikerne klarer å gjennomføre noe av det som er deres intensjoner og ambisjoner, for det er alt for mange pårørende som kjenner seg alene og maktesløs, i et system der det har vært lite tilbud om hjelp og støtte for dem. Og selv om man selvsagt skal og kan forvente at det å ha en viss omsorgsbyrde for sine nærmeste hører med i livet, og at ikke alt skal ordnes av «staten», er det så viktig at den store innsatsen som blir gjort, nettopp bli anerkjent.

EN BEDRE HVERDAG? Som nevnt er pårørenderollen en av de seks satsingsområdene vi har for å rette økt fokus mot kvinnehelseutfordringer. Det er et faktum at kvinners helse har blitt mindre prioritert enn menns, ikke minst gjennom forskningen, og det har generelt vært mindre oppmerksomhet rundt kvinners helsetilstand enn menns.

Det skal bli veldig spennende å se hva man finner ut av gjennom dette strategiarbeidet, hvor skoen trykker, og hva som må gjøres for å bedre hverdagen til pårørende. De som er syke, gamle og hjelpetrengende, er avhengige av å ha opplagte og motiverte ressurspersoner rundt seg, ellers vil ikke helsevesenet fungere, men bryte gradvis sammen.

TAKK, ALLE PÅRØRENDE! Sanitetskvinnene gjennomførte i fjor en undersøkelse rundt pårørenderollen. Denne viste at mange pårørende jobber seksdagersuker, med syv–åtte timers omsorgsarbeid. Det er viktig å huske på at både menn og kvinner utfører en viktig pårørendeinnsats. Det er likevel et klart flertall av kvinner som kjenner det som et belastende og tungt arbeid og ansvar, og langt flere kvinner enn menn opplever at det går utover helsen å sitte med et tungt pårørendeansvar.

Jeg er full av respekt og beundring for den enorme innsatsen mange mennesker legger ned hver dag, i rollen som pårørende. Og jeg håper at de – for det de gjør for å holde hjulene i gang og gi sine kjære en verdig hverdag – endelig får den oppmerksomheten den fortjener.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er også universitetslektor ved institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. Hun leder faggruppen for svangerskap og barns helse i Norsk forening for allmennmedisin (NFA), hun er foredragsholder, skriver bloggen Livslangs og har forfattet boken Kroppsklemma (Cappelen Damm).

Dagens Medisin 19/2020, fra Kronikk og debattseksjonen