Gode møter i psykiatrien

Det er av stor betydning å ha et differensiert tilbud innen barne- og ungdomspsykiatrien. Kan den offentlige helsetjenesten lære noe av den private?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Merete Henriksen

Kronikk: Merete Henriksen, pårørende og sosionom

JEG SKRIVER DETTE innlegget som mor, med erfaring fra ett år med daglig besøk ved en offentlig barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, og halvannet år med ukentlige besøk i en privat behandlingsinstitusjon.

Etter det jeg vet, finnes det svært få behandlingsalternativer til den offentlige barne- og ungdomspsykiatrien. Flere steder er det kun akuttposter. Dette til tross for at behandling av ulike psykiske lidelser ikke er noen quick-fix som leges etter en uke på akuttpost.

BEHANDLINGSTILBUDET. Det er en realitet at noen barn og ungdommer trenger behandling i sengepost. Senest er det manglende behandlingstilbudet satt på dagsordenen i en TV2-reportasje (02.06) om en 13 år gammel jente som begikk selvmord, og der helseministeren selv peker på at en ser en økning av uhelse i den unge befolkningen, samt utfordringene knyttet til både ventetid og rett behandlingstilbud.

Den private behandlingsinstitusjonen, hvor vi var pårørende, har en avdeling for barne- og ungdomspsykiatri for unge i alderen 13-18 år. Tilbudet kan benyttes av alle da det kommer inn under retningslinjene for «fritt sykehusvalg.» Tilbudet skiller seg vesentlig fra tilbudet i den offentlige barne- og ungdomspsykiatrien, både når det gjelder behandlingen som gis, hvordan pårørende møtes og blir involvert i behandlingen, men også når det gjelder fysiske rammer.

Pasienter som har vært innlagt på tvang, blir her møtt med åpne dører.

FAGKOMPETANSEN. Hva gjør de annerledes siden tvangsbruk ikke lenger vurderes som nødvendig? Det handler om fagkompetanse, men det jeg også ser, er trygge voksne som har et stort fokus på å legge til rette for at pasientene skal føle seg trygge. Tvang på sin side, er et dårlig utgangspunkt for trygghet hos fra før av redde ungdommer, og trygghet må være grunnmuren for i det hele tatt å kunne nyttiggjøre seg behandling.

Utestenging og devaluering av pårørende rammer alltid ungdommen

Jeg opplevde videre at ungdommene ble behandlet med respekt og tatt med i beslutninger som gjaldt behandlingen. Som en ungdom sa: «De behandler meg ikke bare som en syk person her, men også som frisk med egne meninger.»

Det ble også tilrettelagt for ulike aktiviteter som trening, fotokurs, matlaging, båtturer, ulike formingsaktiviteter osv. Også dette i motsetning til hvilke aktivitetstilbud som gis på sengepost i den offentlige barne- og ungdomspsykiatrien.

TILRETTELEGGINGEN. Som pårørende var i alltid velkommen på avdelingen, og siden det var pasienter fra hele landet, ble det lagt til rette for overnatting. Måltidene kunne vi spise i avdelingen sammen med andre pasienter og deres pårørende. Dette var «velsigna normalt» i forhold til det vi hadde opplevd tidligere hvor pårørende ikke skulle se andre som var innlagt, og helst ikke skulle vises igjen i fellesrom. En kan undres over hvilken tenking som opprettholder stigmatiseringen av psykisk syke?

Endelig ble vi som pårørende sett på som en reell samarbeidspartner og en ressurs, og ja – noen ganger ganske sikkert som brysomme pårørende med utallige spørsmål og meninger. Pårørende som er redde for barnet sitt.

Min oppfatning er at måten pårørende møtes på, og tas med i behandlingsforløpet, har betydning for ungdommens tilfriskning. Utestenging og devaluering av pårørende rammer alltid ungdommen! Ved den private institusjonen ble vi møtt som det vi var; bekymrede foreldre som ville at deres barn skulle bli frisk for sine lidelser så fort som mulig.  

TILGJENGELIGHETEN. Vi møtte behandlere og miljøterapeuter som var tilgjengelig på telefon, også utenfor arbeidstid. Det hadde de ikke trengt å gjøre, men det var trygt, og det var av stor verdi for oss å ha denne muligheten.

I siste del av oppholdet hadde vi en kjøreordning der ansatte kjørte ungdommen vår halvveis hjem når hun skulle på permisjon, en tur/retur reise på cirka 80 mil. Ved en anledning kjørte behandler selv på sin hjemmekontor-dag for å få dette til.

Uten at jeg vet det sikkert, tror jeg ikke det er veldig mange behandlere som ville ha gjort det samme.

LÆRINGEN. Når alt kommer til alt, handler ikke dette bare om behandlingsretning og hvilke metoder som brukes i behandling av ulike psykiske lidelser. Det handler om menneskesyn og verdier, og det handler alltid om ledelse. Det handler også om troen på hva en kan utrette i relasjoner med pasient og pårørende, og det handler om troen på hva positive forventninger kan utrette.

Det vil være mange nyanser i de ulike diskusjonene som handler om tilbud til pasienter med psykiske lidelser, og vi vil ha ulike erfaringer fra ulike steder, offentlige som private. Det er likevel viktig for meg å formidle gode erfaringer fra de som «går den ekstra milen», og synliggjøre disse for at tilbudene skal opprettholdes. Kanskje kan andre også ta lærdom?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS