Norge og verden trenger nødrespiratorer

Innkjøpet av nødrespiratorene har vært omdiskutert, men et enkelt design og en funksjonalitet nær en intensivrespirator kan den ha en viktig rolle i nasjonale og internasjonale katastrofesituasjoner.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Trond Nordseth

Kronikk: Trond Nordseth, spesialist i anestesi
Håkon Asak, spesialist i anestesi
Kjell Erik Strømskag, spesialist i anestesi
Sven Erik Gisvold, spesialist i anestesi

SKAL MAN VURDERE om en beslutning er god eller ikke, må man ta utgangspunkt i informasjonen som var tilgjengelig da beslutningen ble tatt, og ikke i informasjonen som ble tilgjengelig etter den var tatt. Det er imidlertid en vanlig feilslutning at man overvurderer hvor sannsynlig man kunne «vite» hva et gitt utfall kom til å bli, når man i ettertid vet hva utfallet faktisk ble.

Beslutninger om utvikling og innkjøp av nødrespiratorer må ses i lys av informasjonen som var tilgjengelig da Norge var på vei inn i full nedstengning i midten av mars. Det var stor usikkerhet knyttet til hvor mange med covid-19 som kom til å utvikle alvorlige pustevansker, og om det ville bli kritisk mangel på respiratorer.

Håkon Asak

KRITIKKVERDIG. På et nettseminar for norsk intensivpersonell den 9. mars kom det skremmende opplysninger fra Italia. En intensivlege rapporterte at 12.7 prosent av dem med positiv coronatest i Lombardia-regionen var i behov for intensivbehandling. Om for eksempel ti prosent av en typisk norsk lokalsykehus-populasjon ble syke, ville det ut ifra dette utløses et behov for flere hundre respiratorplasser, uhåndterlig for sykehus med typisk ordinær kapasitet på 4-5 respiratorpasienter.

Studier har siden nedjustert anslagene for andelen av smittede som blir kritisk syke av covid-19. Små endringer i anslagene på hvor mange som ble kritisk syke, ville endre behovet for respiratorplasser på mellom titalls og hundretalls.

De alvorlige bekymringene som lå til grunn for beslutningene tatt disse vårdagene, kan fort glemmes nå som sola steker ute og man kan returnere til et normalt liv. Det er derfor kritikkverdig at VG vinkler innkjøpet av 1000 nødrespiratorer som unødvendig. Ikke minst siden det er anslått at Norge kunne ha fått over 12.000 dødsfall første to måneder av pandemien om den hadde spredt seg ukontrollert.

SYSTEMET VIKTIGST. Nødrespiartoren, utviklet av Servi og Laerdal Medical AS, er beregnet for en forenklet respiratorbehandling i en katastrofesituasjon. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) ledet prosjektet, og har nylig publisert en rapport om hvordan utviklingen av en prototyp ble gjennomført på tre uker.

Kjerneoppgavene til en respirator er godt ivaretatt. Nødrespiratoren blåser opp lungene til et forhåndsbestemt volum, med den frekvensen man ønsker og med full kontroll på luftsveistrykket. Hvis alternativet skulle være manuell innblåsing av luft med en «ventilasjonbag», som under polioepidemien i København i 1952, vil kontroll med luftveistrykkene åpenbart være bedre med en nødrespirator. Påstander om at den skader lungene på grunn av ukontrollerte trykk, faller på sin egen urimelighet.

At prosessen er på god vei mot produksjonsstadiet, er imponerende gitt at teknologien var på tegnestadiet i mars.

En intensivrespirator har flere avanserte innstillingsmuligheter, men i intensivmedisin er det viktig at man er i stand til å gi en sammensatt og tverrfaglig behandling. Systemet er viktigere enn utstyret.

FORBAUSENDE. Nødrespiratotrene er tiltenkt å være del av et beredskapssystem, som raskt må kunne tilby ekstra kapasitet utover hverdagsdrift. Ellers er det ikke et beredskapssystem. Våren har gått med til å problematisere hvor dårlig beredskap Norge hadde for pandemier. Muligheten til å kjøpe respiratorer var lenge usikker, og det burde være velkomment at vi ser på løsninger for å være selvforsynt med kritisk medisinsk utstyr.

At kritikere nedtoner behovet for forhåndslagring av utstyr kort tid etter gjenåpning av samfunnet er nesten forbausende. Utilstrekkelig intensivkapasitet har lenge vært velkjent for de som jobber med de alvorligst syke. En utredning fra 2019 ved professor Flaatten viste at vi tilsammen har cirka 250 intensivplasser i ordinær drift, men at kapasiteten kan økes til cirka 800 i en krise. Men selv ved normal drift har vi for få intensivsykepleiere i forhold til behovet.

IMPONERENDE. Uttalelser om at nødrespiratorene ikke er aktuelle for bistandsprosjekter, tar i liten grad hensyn til det potensielle behovet og den nødvendige planleggingen. Utvikling og CE-godkjenning av slikt utstyr tar vanligvis flere år. Slik godkjenning må vanligvis være på plass før det kan brukes på pasienter. At prosessen er på god vei mot produksjonsstadiet, er imponerende gitt at teknologien var på tegnestadiet i mars.

Behov ved bistandsprosjekter må ses i lys av at det i Afrika bor 1.3 milliarder mennesker, hvor WHO har anslått at det til sammen er tilgjengelig cirka 2000 respiratorer på hele kontinentet. Nødrespiratoren kan også brukes i forbindelse med narkose til enklere kirurgiske inngrep, og i katastrofeområder er enkel og driftssikker teknologi alltid nyttig. Norge og verden må derfor ha en beredskap med nødrespiratorer, kritisk utstyr og intensivutdannet personell for å takle pandemier og andre katastrofer som vi vet vil komme.

Oppgitte interessekonflikter:
Trond Nordseth har ubetalt verv som leder for Norsk Resuscitasjonsråd (NRR), som har Laerdal Medical AS som forlag for sitt læremateriell. Han har ikke mottatt noen form for personlig økonomisk kompensasjon fra bedriften.
Håkon Asak er oberstløytnant i Forsvarets Sanitet og har fungert som medisinsk rådgiver for Forsvarets Forskningsinstitutt i denne saken.
Kjell Erik Strømskag og Sven Erik Gisvold har ingen oppgitte interessekonflikter.

Powered by Labrador CMS