Helseatlas i psykisk helsevern og rusbehandling – stemmer kart og terreng?

Kronikk: Andreas Joner, Klinikksjef Lovisenberg DPS

DET NYLIG PRESENTERTE helseatlaset for bruk av helsetjenester i psykisk helsevern (PHV) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) avdekker betydelige forskjeller mellom ulike sykehussektorer i Norge. 

Helt på topp i Norge troner Lovisenberg sektor i Oslo, hvor befolkningen bruker klart flest helsetjenester innenfor psykisk helsevern og TSB i hele landet. Årlig er 73,9 per 1000 innbyggere i Lovisenberg sektor i kontakt med psykiske helsevern, noe som utgjør 68 prosent mer enn Ahus sektor som med sine 44,1 per 1000 innbygger ligger lavest i landet.

STORE FORSKJELLER. Også innenfor små geografiske avstander i Oslo sykehusområde finner man store forskjeller, hvor eksempelvis 53,7 per 1000 innbygger i OUS’ sektor har vært i kontakt med psykisk helsevern i løpet av et år og 55,2 per 1000 for Diakonhjemmets del.

Hva er denne variasjonen et uttrykk for? Er svaret alene at tilgjengeligheten for befolkningen i Lovisenberg sektor er unik i norsk sammenheng? Neppe.

ØKT KAPASITET. Lovisenberg Diakonale Sykehus har de siste årene riktignok økt behandlingskapasiteten betydelig innenfor psykisk helsevern til det som trolig er Norges største polikliniske og ambulante tilbud, men det viktigste budskapet er nok at dette er et uttrykk for en betydelig variasjon i opplevd behov for helsetjenester i PHV.

Selv om helseatlaset først og fremst sier noe om bruk av tjenester, antyder andre analyser at Lovisenberg sektor kjennetegnes av stort behov for helsetjenester i PHV. Blant annet viser statistikk fra Oslo kommune at forekomsten av angst og depresjonssymptomer er høyere i Lovisenberg sektor enn i øvrige sektorer i Oslo. Likeledes viser indikatorer på sosioøkonomisk status, som ofte samvarierer med psykiske plager, betydelig mer problematiske tall for Lovisenberg sektor enn øvrige bydeler. Grad av arbeidsledighet i befolkningen, andel sosialhjelpsmottakere og andelen husholdninger med lav inntekt er eksempler på variabler hvor innbyggere i Lovisenberg sektor skårer høyt.

Tall fra Oslo kommunale legevakt viser også at forekomst av rusbruk, og intoksikasjoner som følge av rusbruk, er betydelig høyere her enn for de øvrige sektorene i Oslo sykehusområde.

STEMMER KART OG TERRENG? Med større etterspørsel av helsetjenester i PHV og større behov, burde finansieringen følge tilsvarende. I statens modell som fordeler inntektene mellom regioner og foretak er det behovskomponenten som er ment å fange opp disse forskjellene.

I lys av de store variasjonene mellom sektorer som helseatlaset avdekker, kan en undre seg over om modellen faktisk er sensitiv nok på dette området. Behovskomponenten i modellen styres i stor grad av sektorens alderssammensetning og sosioøkonomisk status, noe som kanskje ikke tilstrekkelig grad fanger opp de forskjeller som er i psykisk uhelse?

FRITT SYKEHUSVALG. Helseatlaset viser befolkningens forbruk av helsetjenester uavhengig av hvor tjenestene mottas. I de regionene hvor det er korte avstander mellom lokalsykehus vet vi at mange mottar sin helsehjelp utenfor sin sektor gjennom ordningen Fritt sykehusvalg.

Når pasienten krysser grensen til et nytt sykehusområde eller tar med seg rettigheten til et privat behandlingstilbud følger finansieringen med, men dette skjer dessverre ikke innad i sykehusområder.

Dette betyr eksempelvis at en pasient som behandles ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, men som tilhører OUS’ sektor, behandles uten at én krone finansiering følger pasienten. Når det er mange som benytter seg av retten til Fritt sykehusvalg, kan dette føre til store ubalanser mellom finansiering og hvor behandlingen faktisk skjer.

AMBULANT BEHANDLING. Ved Lovisenberg Diakonale Sykehus var 39 prosent av de som mottok ambulant eller poliklinisk behandling i PHV i 2019 henvist under ordninger Fritt sykehusvalg.

Av totalt antall henviste pasienter kom 19 prosent av de samme pasientene fra andre sektorer i Oslo sykehusområde, altså pasienter uten finansiering.

Litt forenklet sagt kan man si at de 857 pasientene som skjuler seg bak disse 19 prosent alene er i behov av et antall behandlerressurser som svarer til en middels stor poliklinikk ved et DPS i Norge. Dette er altså en pasientbehandling som skal driftes uten annen finansiering enn den ISF-inntekten som behandlingen genererer.

UBALANSE. Alle forhold som skaper ubalanse mellom finansiering og kapasitet kan gi forskjeller i pasientbehandling som konsekvens. Finansiering som svarer til hvor behandlingen faktisk gis er derfor en avgjørende forutsetning for at helseregionene skal nå sine mål om likeverdige helsetjenester på tvers av sektorer.

I sistnevnte tilfelle framstår løsningen som enkelt, nemlig å innføre oppgjørsordning for Fritt sykehusvalg innenfor PHV intern i Oslos sykehusområde.

Ingen oppgitte interessekonflikter