Bør en forsker si hva vi bør gjøre?

Kronikk: Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved UiO og forsker ved OUS

ORD OG BEGREP som ble trykket i 1739, er kanskje gammelt nytt, men ting tyder på at de tåler – og trenger – en ny runde. Eksempelvis dette sitatet fra filosofen David Hume: «The author proceeds for some time in the ordinary way of reasoning ... when of a sudden I am surprised to find, that instead of the usual copulations of propositions, is, and is not, I meet with no proposition that is not connected with an ought, or an ought not. This change is imperceptible ... a reason should be given ... how this new relation can be a deduction from others, which are entirely different from it».

Er det riktig? Og hvorfor er det viktig?

RIKTIG? Noen mener dette er erasmusk tullball: Skal ikke en lege kunne si at du «bør slutte å røyke»? Ligger ikke dette i selve definisjonen av – og meningen med – å være lege. I så fall kan man gå fra fakta til mer verdiladede utsagn: En pulsmåler som ikke måler pulsen nøyaktig, er per definisjon en dårlig pulsmåler.

Argumentet er fristende, men analogien svikter. Rådet om å slutte å røyke, er ikke definisjonen av å være lege. Det er et råd som bygger på kunnskap om sammenhengen mellom røyking og helse, og en underliggende antakelse om verdsetting av helse relativt til andre ting. I dette tilfellet kan begge deler være så sterke og plausible at rådet nesten følger selvfølgelig. Men bare nesten.

FASIT? Andre eksempler viser problemet: Hva med en epidemiolog som sier at «vi bør stenge skolene» eller en etiker som sier at «det er etisk greit å sitte i et styre for et selskap registrert i et skatteparadis»? Det er mulig etikere er eksperter på etikkens historie – vel, forhåpentligvis mer enn mulig – men at de sitter på en fasit man må bøye seg for når det gjelder hva som er etisk aktverdig oppførsel, er mer tvilsomt.

På noen områder kan en tro og håpe at eksperters råd har et bedre faktagrunnlag enn andre. Og noen ganger er faktaene så sterke og enighetene om verdiene så stor, at man lett kan gå fra det ene til det andre.

Der epidemiologen sitter på sikker kunnskap som andre ikke har, er det verdt å lytte til dem. Men ingen, selv ikke økonomer, kan i siste instans hevde at deres råd følger direkte fra objektive fakta uten ha vært igjennom en verdiladet mellomstasjon.

VIKTIG? Det pågår for tiden en diskusjon om hvordan man foretar beslutninger om ny teknologi og nye legemidler i helsevesenet. Man kan anse dette som et forsøk på å lage et system som går fra «er» til «bør». Alternativt kan man se på det som et system som skal klargjøre fakta for andre, som i sin tur skal foreta det siste skrittet og vekte alt sammen. Det siste er mer i samsvar med å opprettholde skillet mellom «er» og «bør». Skillet er dermed ikke bare filosofisk flisespikkeri.

Det er gode grunner til å opprettholde skillet på andre områder som også er dagsaktuelle. Undertegnede deltok nylig i et seminar ved et universitet – utenfor Norge – der man på høyt nivå diskuterte hvordan man kunne få bedre gjennomslag det man mener er rett politikk. Aktivisme forkledt som forskning respekterer ikke skillet mellom fakta og verdibaserte utsagn. I den grad det er en tendens i denne retningen, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

I et større perspektiv er skillet spesielt viktig for å opprettholde den rollen og troverdigheten eksperter bør ha. Man bør lytte til erfarne fjellfolk og andre eksperter, samtidig som man anerkjenner at de også er mennesker, at kunnskapen er usikker, og at det til sist er politikernes lodd å veie alt mot hverandre. Hvis eksperter blir aktivister, vil folk mistro motivene bak rådene og slutte å høre på ekspertene. Man skal ikke gå over mange atlanterhav før man ser hvor slikt kan føre.

RÅDET OM IKKE Å GI RÅD? Man kan kanskje more seg med å si at en kronikk om at man ikke bør si «bør», selv sier «bør». Det er, selvsagt, en misforståelse. Argumentet kommer i gråtoner: I noen roller bør en være forsiktig med «bør»-utsagn, mens det i andre situasjoner og yrker er mer naturlig å gå fra «er» til «bør» fordi man har god kunnskap og stor enighet om verdier.

Eksperter bør lyttes til på de områder der de har ekspertise, men de kan ikke regne seg frem til et nøytralt svar. Institusjoner på helse og andre områder bør lages slik at metodevurderinger skiller klart mellom eksperters rolle og politisk verdibaserte oppveiinger. Og leserinnlegg om hagekonflikter på Ullevål eller konflikten i Palestina som er undertegnet av professorer, veier ikke en tøddel mer enn andres.

Dagens Medisin 10/11-2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen