Fra oppmerksomhet til operasjonalisering

Etterslepet i psykisk helsevern var betydelig før utrullingen av smittevernstiltakene som følge av Covid-19. Behovet for hjelp og behandling blant både voksne og barn øker kraftig, men så langt har det vært få spor i klinikken av de stadig justerte retningslinjene.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Tove Gundersen

Innlegg: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

ANGST OG depresjonslidelser er nå fra doblet til tredoblet hos voksne. Vi vet at barn lider, at bekymringsmeldinger ikke blir sendt – og at det rapporteres om færre uforklarlige blåmerker enn normalt.

Hvordan skal vi håndtere at vi nå har et udekt hjelpebehov med etterslep fra både før og under koronatiden?

NYE RETNINGSLINJER. Helsedirektoratet presenterte nylig nye retningslinjer for hvordan spesialisthelsetjenesten, i samarbeid med kommunene, skal ha «tydelig økt oppmerksomhet på risiko og konsekvenser ved utskriving, planlagte utsatte innleggelser, og pasienter som får redusert tilbud som følge av Covid-19». Retningslinjene anerkjenner situasjonen folk står i og reflekterer at behovet er stort.

Det store spørsmålet er hvordan operasjonaliseringen skjer – og hva denne «oppmerksomheten» spesifikt skal omfatte. Hvis psykisk helse skal stå sentralt i en prioritert innsats, er det behov for å etterprøve oppmerksomheten ved å se resultater i klinikken. Forbedringspunktene er mange.

Nye og gamle pasienter måtte allerede før krisen ha forholdt seg til ventetider og avvisningsprosenter de færreste andre helseområder ville ha blitt bedt om å akseptere.

Kan den nye «oppmerksomheten» komme med noen finansielle muskler som styrker strukturene slik at vi får anledning til å hjelpe flere fortere?

VENTING – OG AVVISNING. Gjennomsnittlig ventetid for barn og unge med behov for psykiatrisk helsehjelp, var før krisen på 42 dager. Det er for lenge i et ungt liv. I Helse Midt-Norge er ventetiden i snitt på skyhøye 52 dager. Poliklinisk er avvisningsprosenten for barn og unge enkelte steder opp imot 30 prosent.

Voksne opplever en lignende situasjon. Målet til helseministeren er maksimalt 30 dagers ventetid innen 2021: En nokså puslete ambisjon som er et uttrykk for at psykisk helsevern i Norge er forstrukket, fragmentert og underfinansiert. Hva vil skje nå som det er enda flere om beinet?

Håpet er at den nye «oppmerksomheten» vil komme med noen finansielle muskler som kan styrke strukturene slik at vi får anledning til å hjelpe flere fortere.

ØKTE BEHOV. Ifølge de oppdaterte retningslinjene fra Helsedirektoratet skal det vies ekstra oppmerksomhet til risiko for overdoser, vold, selvskading og selvmord.

Det legges også til grunn at psykiske helsetjenester i kommunene og psykisk helsevern for barn og unge tilbyr nødvendig oppfølging.

LAVERE AKTIVITET. Dette er veldig store spørsmål der vi vet at problemene de siste månedene har vært svært intensivert. Blant annet kan personell som betjener hjelpetelefonene, melde om markant økning i antallet henvendelser fra både barn og voksne, der tunge tematikker som vold, overgrep og selvmord går igjen.

Aktivitetstallene fra helsetjenestene viser samtidig at aktiviteten har gått så kraftig ned over hele landet under krisen at det virkelig må satses for å komme tilbake til vanlig drift. Da må vi ta tak i både etterslep og konsekvensene av langvarige utilgjengelige tjenester. Dette krever et mye tettere samarbeid mellom behandlingsnivåene enn noen gang tidligere.

FLERE FAGFOLK! Verktøykassa – med individuell plan, time i hånda, aktivt oppsøkende team og besøk fra neste ledd etter utskriving – er noen av samhandlingsstrukturene som må forsterkes.

Dette må vises i bedre rammebetingelser og prioriteringer.

Flere fagfolk i alle ledd er ett av tiltakene. Det er mye mer kostbart for samfunnsøkonomien å vente. Folk fortjener bedre.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 10/11-2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS