Koronakrisens usynlige infrastruktur

Kronikk: Tom B. Sundar, kommuneoverlege i Nannestad og leder i Norsk samfunnsmedisinsk forening (Norsam)
Anne Helene Kveim Lie, førsteamanuensis ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, Universitetet i Oslo og styremedlem i Norsam

«HVEM FÅR RETT, vi nordmenn eller svenskene?» spør taxisjåføren når han under kjøreturen får vite at hans passasjerer er kommuneleger. At svenskene har en egen «statsepidemiolog», er noe sjåføren selvsagt har fått med seg. Med koronakrisen har samfunnsmedisinens klassiske disipliner – smittevern og infeksjonsepidemiologi – blitt fagområder mange mener noe om. Få andre temaer har hatt bredere appell de siste månedene enn smittevern, epidemiologi og helseberedskap.

Sentrale personer i Folkehelseinstituttet og i Helsedirektoratet har vært synlige i offentlig debatt. Det har vært delte meninger om krisetiltakene, men fagekspertisen har frembrakt kunnskaps- og beslutningsgrunnlaget for regjeringens og fylkesmennenes håndtering av krisen. Man har klart å forene en akademisk tilnærming til krisearbeidet med en folkelig formidlingsstil – og bidratt til å styrke bevisstheten om smittevern i befolkningen.

KRISENS INFRASTRUKTUR. Krisen har også gjort det tydelig hvor avhengig vi er av den «usynlige» delen av samfunnsmedisinen: Den som foregår i kommunene og som – sammen med den synlige, nasjonale innsatsen – utgjør det vi her kaller koronakrisens infrastruktur.

Infrastruktur er det grunnleggende reisverket som et samfunn, en organisasjon eller en virksomhet hviler på. Det er ikke noe vi tenker på til daglig. Transportsystemer bringer oss fra sted til sted, avfall fjernes uten at vi skjenker det en tanke og vi søker på internett uten å lure på hvordan det virker. Dersom deler av en infrastruktur svekkes eller bortfaller kan det få alvorlige følger.

Samfunnsmedisinen er en viktig del av koronakrisens infrastruktur i Kommune-Norge. Dens aktører er kommuneoverlegene og deres samarbeidspartnere. Lenge før det kom pasienter med Covid-19 til norske sykehus, og lenge før nasjonale retningslinjer var på plass, måtte kommunene beslutte lokale smitteverntiltak i medhold av smittevernloven. Etter hvert som de nasjonale rådene ble tydeligere og smitten mer vanlig i befolkningen, kunne kommuneoverlegene konsentrere seg om hvordan rådene skulle tilpasses lokale forhold. Hele tiden har de gitt sine kommuneledere og lokalpolitikere råd og informasjon. De har stilt seg tilgjengelig for regionale medier slik at befolkningen kan få lokalt tilpasset informasjon.

AVVEININGENE. En av de viktigste funksjonene i en epidemi er testing og sporing av nærkontakter til de smittede. Dette skjer ikke av seg selv. Hvordan skal testingen organiseres og dimensjoneres i en tid der test- og smittevernutstyr er mangelvare? Hvilke oppgaver må nedprioriteres for at kommunen skal frigjøre personell til den omfattende kontaktsporingen?

Disse spørsmålene, og mange flere, skal kommuneoverlegen ta stilling til: Hvilke helse- og smittevernfaglige råd trenger kommunens ledelse i en tid preget av frykt og usikkerhet? Hvordan skal sykehjemmene driftes ved et utbrudd? Hva bør bekymrede skole- og barnehageledere vite om fornuftig praktisering av smittevernreglene når virksomhetene skal gjenåpnes trygt? Hvilke overveielser må gjøres for å sikre drikkevannet når samfunnskritisk personell kan bli satt ut av spill?

PÅDRIVERE. Som medisinsk premissleverandør er kommuneoverlegen sentral i kriseorganisering av de kommunale helsetjenestene. Som samfunnsmedisiner skal kommuneoverlegen ha kjennskap til behovene til hele befolkningen, også marginaliserte og utsatte grupper. Eksempelvis kan strenge smitteverntiltak ramme de mest utsatte ved å påføre dem skadelig sosial isolasjon. Det er godt dokumentert at sosioøkonomiske forhold påvirker helsa.

Koronakrisen kan bidra til å forsterke sosiale ulikheter i helse, langt mer enn vi er klar over nå. Dette er et forhold vi må ta innover oss når vi i kommunene jobber for å redusere urettferdige helseforskjeller. Her kan kommuneoverlegene være pådrivere.

I EN NØKKELROLLE. Vi har jublet for dem: taxisjåførene, de ansatte i matvarehandelen, søppeltømmerne og helsepersonell som jobber uten opphold. De fortjener nasjonens applaus.

Samtidig er det viktig å vite om koronakrisens usynlige infrastruktur. Før forrige århundreskifte herjet infeksjonssykdommer som difteri, tuberkulose og tyfoidfeber de store byene med jevne mellomrom. Selv før forskere fant mikrobene som forårsaket disse sykdommene, var samfunnsmedisinen ansett som en viktig del av helsevesenets innsats. Både myndigheter og innbyggere forsto at lederskap, planlegging og samarbeid må til for å holde disse sykdommene unna. Effektive vaksiner og folkehelsetiltak har ført til at dødeligheten har gått ned dramatisk.

KOLLEKTIVITET. De 20 siste årene har imidlertid individuelle rettigheter i mange sammenhenger blitt viktigere enn kollektiv innsats, og helse har i økende grad blitt en privatsak. Heldigvis har ikke konsekvensen av dette i Norge vært som i USA, der man systematisk har bygget ned grunnleggende samfunnsmedisinske institusjoner. Dette var grunnen til at man kom altfor sent i gang med kontaktsporing og andre smitteverntiltak, og til at epidemien nå har blitt en sosial, like mye som en biomedisinsk katastrofe. Her hjemme har vi heldigvis bevart de samfunnsmedisinske institusjonene og det skal vi være glade for.

Covid-19 har vist alle – med et mulig unntak for den amerikanske presidenten – at vår helse og sikkerhet er avhengig av kollektiv handling. Det er dette samfunnsmedisin handler om.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 09/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen