Fagfolk må få definere funksjonsområdene

Innlegg: Ann-Chatrin Leonardsen, anestesisykepleier og førsteamanuensis ved Høyskolen i Østfold/forsker ved Sykehuset Østfold

DET PÅGÅR ET stort utviklingsarbeid for å utarbeide nasjonale retningslinjer for samtlige grunnutdanninger innen helse- og sosialfag (RETHOS). Retningslinjene skal definere sluttkompetansen for hver utdanning og utgjøre en minstestandard for kompetanse.

De nye retningslinjene utvikles i et samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet (KD), Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), Barne- og familiedepartementet (BFD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), og det hevdes at brukere og relevante aktører er involvert. Likevel er de fleste føringene allerede lagt.

ULIK KOMPETANSE. Vi som er helsearbeidere, vet at vi har ulik kompetanse og kan ivareta ulike oppgaver i ulike avdelinger. Vet politikerne dette?

Det er etablert en forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger. I denne presenteres felles læringsutbytter for alle utdanningene, som er svært generelle. Forskriften er gjeldende fra og med opptak til studieåret 2020-2021, og omfatter barnevernspedagoger, bioingeniører, ergoterapeuter, fysioterapeuter, radiografer, sosionomer, sykepleiere og vernepleiere (Rethos 1).

Rethos 1 innebærer at de etablerte rammeplanene erstattes av forskriften. Det fagspesifikke erstattes av det generelle. Enhver forstår at en radiograf må kunne noe helt annet enn en vernepleier, og dermed bør ha læringsutbytter tilpasset sitt funksjonsområde.

UTEN FAGLIG FORANKRING. I Rethos 2 inngår audiografer, klinisk ernæringsfysiologer, farmasøyt (provisor og reseptar), medisin-, tannlege-, optiker-, ortopediingeniør-, psykolog-, tannpleier, tanntekniker og paramedisinutdanning. Disse utdanningene har fagspesifikke forskrifter. Rethos 3-arbeidet startet i januar og omfatter anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon-, kreft-, og helsesykepleierutdanningene (ABIOKH) samt masterutdanning i barnevernsarbeid (tverrfaglig) og master i barnevern.

Tilbakemeldinger fra deltakere i programgruppene i Rethos 3 er at mange føringer er lagt. Det fokuseres blant annet på å utarbeide felles læringsutbytter ala Rethos 1, og å revurdere omfang av praksisstudier – som har vært rammeplanforankret i mange år. Dette er altså føringer fra politisk hold, uten at det har forankring blant de som utøver tjenestene.

PROTESTER. I Rethos 3-arbeidet inngår også forskriftsfesting av en master i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS), som også kvalifiserer for spesialistgodkjenning. Om man ettergår læringsutbyttene i AKS-masteren i sømmene, ser man raskt at flere av læringsutbyttene ikke er på masternivå i henhold til Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR). Dette kan tenkes å være et kompromiss etter innspill og bekymringer fra Legeforeningen med hensyn til hvilken kompetanse disse sykepleierne skal inneha.

For ABIOKH stilles det krav om at kandidatene som er tatt opp til masterløp, skal kunne avbryte etter 90 studiepoeng, men likevel skal kunne utøve spesialsykepleie. Dette til tross for store protester fra fagmiljøene både i klinikken og i utdanningsinstitusjonene.

Sykepleiere med disse utdanningene skal ivareta de aller sykeste, mest sårbare av pasientene, i samarbeid med leger.

PROFESJONELT ANSVAR. Retningslinjer for samarbeidet er nedfelt for flere av gruppene, som for eksempel i Norsk standard for anestesi, som sier at «Anestesisykepleiere er utdannet til selvstendig å kunne gjennomføre generell anestesi ved enklere inngrep på ellers funksjonsfriske pasienter (ASA I og II), forutsatt at anestesilege har klarert pasienten for anestesi og kan tilkalles ved behov. Anestesisykepleier er utdannet til å samarbeide i team med anestesilege ved anestesi til store operasjoner og pasienter med mer komplekse sykdommer (ASA III og IV), samt overvåke pasienter under regional anestesi, sedasjon og generell anestesi».

I Retningslinjer for intensivvirksomhet i Norge heter det: «En intubert intensivpasient vil forutsette umiddelbar tilgang på anestesilege. Bakvakt-kompetanse på dag- og vakttid må dekkes av anestesiolog. Alle sykepleiere i enheten bør være intensivsykepleiere».

For helse- og sosialfagarbeidere fremstår forskjellen tydelig. Vi har, og må ha, ulik utdanning, rettet mot å ivareta ulike funksjonsområder, og mot ulike målgrupper. Vi kjenner forskjellene, og vi har utarbeidet retningslinjer der oppgavedelingen må tydeliggjøres. Dette er en jobb som må overlates til profesjonelle – ikke til politikere!

POLITISKE FØRINGER, NEI TAKK! På Regjeringens nettsider kan vi lese at Rethos-prosessen skal:

• sikre helse- og velferdstjenestene og sektormyndighetene (på ulike nivåer) og
• gi økt innflytelse på de helse- og sosialfaglige utdanningene,
• inkludere brukere og andre relevante aktører, som profesjonsorganisasjoner, i prosessen,
• legge grunnlaget for et likeverdig samspill mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og velferdstjenestene, og
• ivareta universiteter og høyskolers faglige frihet med hensyn til metode og undervisningsformer.

Dette oppnås ikke når det er lagt politiske føringer for arbeidet. La profesjonelle fremforhandle oppgavedeling og funksjonsområder uten politisk innblanding. Vi kjenner pasientene/brukerne, vi vet hvilken kompetanse det er behov for, både basert på erfaring, forskning og brukerperspektiv.

Ingen oppgitte interessekonflikter