Tverrfaglig akuttgeriatri ivaretar skrøpelige eldre best i sykehus
Hvis den nye helse- og sykehusplanen skal medføre en reell kvalitetsøkning i behandlingen av skrøpelige eldre, må hele behandlingskjeden rustes opp. Slik planen fremstår, skapes et ansvarsvakuum ved innleggelse av eldre i norske sykehus.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Innlegg: Susanne Hernes, Sørlandet sykehus og styremedlem i Norsk forening for geriatri, på vegne av foreningens styre
Paal Naalsund, Haraldsplass diakonale sykehus og leder i Norsk forening for geriatri
Dag Ole Aanderbakk, Helgelandssykehuset
Ingrid Wiig, St. Olavs hospital
Håkon Ihle-Hansen, Vestre Viken og nestleder i Norsk forening for geriatri
Kristin Mork Hamre, Akershus universitetssykehus (Ahus)
DET ER GLEDELIG at ny Nasjonal helse og sykehusplan setter fokus på flere sårbare pasientgrupper, deriblant multisyke og skrøpelige eldre. Vi bifaller på det sterkeste sømløse overganger mellom tjenestenivåer for denne brukergruppen, men behandlingskjeden slik den er beskrevet, har et svakt endepunkt. Hvordan skal tilbudet til skrøpelige eldre være i norske sykehus?
Det er ikke slik at alt kan forebygges eller behandles hjemme. Det er heller ikke slik at alle skrøpelige eldre får god behandling i norske sykehus i dag.
DEN STORE MANGELEN. I den første nasjonale helse og sykehusplanen bestemte Stortinget at alle store akuttsykehus skulle ha minst en geriater ansatt. Imidlertid gjør en geriater alene liten endring i store og komplekse sykehussystemer. Det er imidlertid solid evidens for at tverrfaglig akuttgeriatri med egne geriatriske senger er den beste måten å ivareta skrøpelige eldre i sykehus. Det at ikke alle sykehus og foretak har et slikt tilbud, er den store mangelen i den nye planen.
Det er solid evidens for at tverrfaglig akuttgeriatri med egne geriatriske senger er den beste måten for å ivareta skrøpelige eldre i sykehus
En spesielt sårbar pasientgruppe på sykehus er eldre som legges inn med brudd, vanligst hoftebrudd. Orto-geriatriske sykehusavdelinger – som vi kun har syv av i Norge – gir økt overlevelse og øker sannsynligheten for at personen bor hjemme i egen bolig tolv måneder etter sykehusinnleggelse – sammenlignet med tradisjonell behandling.
Og nei, lårhalsbrudd er ikke egnet for hjemmebehandling – verken nå eller i overskuelig fremtid. Her kunne planen ha lagt en viktig føring ovenfor de regionale helseforetakene: Orto-geriatri ved alle store akuttsykehus og akuttsykehus. Det er bevist at dette er kostnadseffektivt for alle behandlingsnivåer sett under ett, både på kort og lang sikt.
SKUFFENDE. Hver dag arbeider norske geriatere med skrøpelighetsvurderinger av eldre med tanke på å optimalisere, rehabilitere og behandle. Dette er komplekst og krevende, men sikrer at den enkelte pasient får best mulig behandling i forhold til underliggende sykdommer og ut ifra egne ønsker og behov. Ikke alle har tilgang til en slik vurdering, og den andre Nasjonale helse og sykehusplanen fører heller ikke til å utjevne disse geografiske skjevhetene.
Dette er skuffende når planen tilsynelatende har fokus på eldre.
ANSVARSVAKUUM. I Norge har vi fremdeles flere store akuttsykehus uten geriatriske avdelinger; og denne spesialisthelsetjenestens tilbud til skrøpelige eldre er fraværende i disse regionene. De får ikke en akuttgeriatrisk vurdering ved innleggelse, og heller ikke den videre helhetlige diagnostikk og behandling som ivaretar en stor pasientgruppe med et sammensatt og komplekst sykdomsbilde.
Dersom den andre nasjonale helseplanen skal representere en reell kvalitetsøkning i behandlingen av skrøpelige eldre, må hele behandlingskjeden rustes opp. Slik planen fremstår, skapes et ansvarsvakuum når disse personene legges inn i norske sykehus.
La oss snakke om eldres tilbud, skikkelig, og fremtidsrettet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin 21/2019, fra Kronikk og debatt-seksjonen
