Dobbelt så farlig – eller dobbelt så uforståelig?

Det er ingen gode grunner til at myndighetene, forskere, helsepersonell og andre bør fortsette å snakke om dobling av risiko i kommunikasjon om helse. Er det på tide å halvere dumskapen?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Hans Olav Melberg

Kronikk: Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved UiO og forsker ved OUS

DET ER MYE jeg ikke forstår. Når jeg leser at en liter med brus daglig tidobler faren for diabetes, blir jeg usikker. Ikke bare på metoden og konklusjonen, men også på hvorfor risikoen presenteres på denne måten.

Dette gjelder ikke bare brus. Mye helserelatert informasjon presenteres i form av dobling: Det advares om at mannlige røykere har 23 ganger høyere risiko for lungekreft, at cannabisbrukere har femdoblet sjanse for å få antipsykotika, og at søvnproblemer er assosiert med fem ganger større risiko for å begå selvmord.

Bearbeidet kjøtt synes nesten ufarlig med sine usle 1,18 ganger så stor risiko for endetarmskreft – hvis man spiser mer enn 50 gram per dag.

TVILSOM FORMIDLING. Å si at en relativ sannsynlighet tidobles, er skremmende, men det er en tvilsom måte å formidle informasjon på: Både forskere, journalister og helsemyndigheter bør heller presentere informasjon om risiko i naturlige enheter som er mer forståelige og relevante for beslutninger.

Hvorfor er det problematisk å bruke dobling? Utgangspunktet er at en god beslutning veier fordeler og ulemper. For å gjøre dette, trenger vi informasjon om sannsynlighetene for positive og negative konsekvenser tilknyttet ulike handlinger. Dersom vi ikke kjenner startpunktet, vet vi ikke om en tidobling gir en stor eller liten sannsynlighet. En tidobling av et svært lite tall er fremdeles et ganske lite tall.

Doblingen gir med andre ord ikke nøyaktig informasjon om hvor stort noe er, eller om hvor stor en sannsynlighet er, bare at noe er større enn før.

SANNSYNLIGHET. Hva er alternativet? En mulighet er å presentere den absolutte sannsynligheten direkte. Dersom man stoler på tallene, vil man si at risikoen for endetarmskreft er 5,6 prosent hvis man spiser mindre enn 50 gram bearbeidet kjøtt per dag, og 6,6 prosent hvis man spiser mer enn det. Dette er bedre fordi de formidler de sannsynlighetene som er relevante for å foreta en avveining dersom vi synes at gleden – eller sparte kostnader – ved å spise rødt kjøtt, oppveier den mulige negative konsekvensen.

Selv det å snakke om sannsynligheter, kan oppfattes som litt gresk for mange. Forskningen på å kommunisere omkring risiko og helse, tyder på at det kan være enda bedre å bruke eksempler med antall. Man kan, for eksempel, si at blant 100 personer som spiser lite bearbeidet kjøtt, vil i gjennomsnitt 5,6 personer få kreft, mens det vil være 6,6 for dem som spiser mindre bearbeidet kjøtt.

Dette gir den samme informasjonen som de absolutte sannsynlighetene, men er lettere å forstå og bruke når man selv skal ta en beslutning.

Man kan mistenke at utsagn om dobling brukes av strategiske hensyn. Det kan bidra til å forklare hvorfor doblingsoverskriftene overlever

HVORFOR? Hvis det finnes bedre alternativer, hvorfor fortsetter mange å kommunisere risiko i form av dobling? Det gjør seg utvilsomt bedre i en overskrift, både fordi det er kort og slående. Men det blir for lett å skylde på journalister. En mer interessant årsak kan være en uheldig og utilsiktet effekt av en vanlig forskningsmetode.

Når man forsker på fenomener som bare har to utfall; røyker/ikke røyker, død/ikke død, kreft/ikke kreft, bruker man ofte en statistisk analysemetode der man får ut resultater som kan tolkes som hvor mange ganger risikoen øker. Det blir da lett å oppgi dette videre uten å regne om til absolutte sannsynligheter. Slik blir kommunikasjonen en konsekvens av den statistiske metoden, og forskere må ta sin del av skylden for at konklusjonene ikke bearbeides før de formidles.

Man kan også mistenke at utsagn om dobling brukes av strategiske hensyn. Det er mer skremmende å si at noe femdobles enn at sannsynligheten går fra 0.01 til 0.05. Når bedrifter eller myndigheter ønsker å endre atferd, vil man velge kommunikasjon som vektlegger dobling. Og motsatt, dersom man ønsker å gjemme eller berolige, vil man oppgi informasjonen i sannsynligheter. Denne strategiske nytten kan bidra til å forklare hvorfor doblingsoverskriftene overlever.

HALVÉR DUMSKAPEN! Ingen av grunnene til at begrepet fortsatt brukes, er gode nok til at myndighetene, forskere, helsepersonell og andre bør fortsette å snakke om dobling av risiko i kommunikasjon om helse. Dersom vi ønsker nøytral informasjon som er forståelig og relevant for beslutninger, er det trolig best å snakke om absolutte sannsynligheter eller antall.

Et nyttig skritt i denne retningen, er noe av den informasjonen man finner på Kreftregisterets sider. De oppgir hvor mange som får kreft og overlever i antall per 1000 som deltar, eller som ikke deltar, i et screeningprogram. Man kan være uenig i tallene, og det ville ha vært nyttig om man inkluderte usikkerheten, men informasjonen er langt bedre enn om man bare sier at sjansen for et utfall halveres eller dobles.

Fra Dagens Medisin 20/2019; Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS