Vi trenger forsvarlighet i kreftbehandlingen

Innlegg: Styret i Norsk Onkologisk Forening (NOF), ved:
Stein Sundstrøm, leder
Arne Stenrud Berg, nestleder
Åslaug Helland, styremedlem
Astrid Dalhaug, styremedlem,
Åse Vikesdal Svilosen, styremedlem

HELSETILSYNET HAR vurdert at en kreftpasient med egenfinansiert behandling med påvist effekt bør få videreført behandlingen i det offentlige ut ifra en forsvarlighetsvurdering.

Dette har avstedkommet diskusjon om solidaritet, likhet og prioritering.

OPPSIKTSVEKKENDE. Avgjørelsen ble tatt for en individuell pasient, og det er sagt fra Helsetilsynets side at det ikke skal gi føringer for andre pasienter. Dette er en smule naivt. Selvsagt vil andre pasienter i samme situasjon søke om videreføring av dyr behandling hvis det er mulig.

Det oppsiktsvekkende i saken er at Helsetilsynets jurister har kommet til motsatt konklusjon i forhold til hvordan Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) definerer forsvarlighet. Jurister i HOD hevder at standard behandling er forsvarlig. I den aktuelle saken har pasienten fått standardbehandling, men har god respons på egenfinansiert immunterapi.

ETISK UTFORDRING. Det etisk utfordrende er hvordan «forsvarlighet» skal defineres. Er det mulig å forsvare at en behandling som viser god effekt hos en individuell pasient, ikke skal videreføres? Senter for Medisinsk Etikk (SME) ved Oslo universitetssykehus (OUS) har vurdert dette, og SME landet på at behandling bør videreføres i det offentlige – gitt at pasienten kan inngå i en forskningsprotokoll. Men dersom det ikke er aktuelle protokoller å inkludere pasienten inn i, sier SME at det er etisk forsvarlig ikke å videreføre behandlingen i det offentlige.

Dette forteller oss at tolkningen av forsvarlighet har sammenheng med økonomi.

GENPANEL-TESTING! Gitt en slik inngangsport til kliniske studier er det selvsagt helt riktig som Per Eystein Lønning og medarbeidere hevder i Dagens Medisin (15/2019). Dette vil bli dårlig vitenskap med en selektert populasjon, der man får data på respondere, men ikke på kunnskap om resten av populasjonen.

Den opplagte løsningen med hensyn på vitenskap, etikk, prioritering og todelt helsevesen, er å få etablert utvidet genpanel-testing ved våre universitetssykehus snarest mulig. Dette bør tilbys pasienter som er i en allmenntilstand og alder som tilsier at aktiv behandling vurderes riktig. Samtidig må det etableres regionale eller helst nasjonale «Basket studies» som pasientene kan inkluderes i. Som første trinn kan testing på mutasjoner eller genfeil der man har EMA-godkjente medikamenter, innføres.

UT AV MINEFELTET! Mer utvidet genomtesting (NGS) bør være neste skritt. Hvis dette etableres, vil man sannsynligvis ta brodden av utviklingen av det todelte helsevesenet for kreftpasienter.

Universitetssykehusene er i ferd med å bygge opp infrastruktur for dette. Men dette må finansieres innen foretakenes rammer. Da vet vi hvordan det blir. Det tar tid. Hvis våre politikere virkelig vil ha løsning på dette minefeltet av etikk, likhet, solidaritet og prioritering, må oppbygging av gen-paneltesting for flere pasienter prioriteres. Og dette bør finansieres med eksterne midler. De finnes, dersom politikerne vil. Vi minner om protondebatten, hvor man glatt bevilger tre–fire milliarder norske kroner til to protonsentre, bevilgninger som helt er unndratt de vedtatte prioriteringskriteriene.

Oppgitte interessekonflikter:
Arne Stenrud Berg har i løpet av de siste fem årene mottatt honorarer for foredrag og forfatterbidrag fra Astellas, Amgen, Bayer og Novartis.
Åslaug Helland arbeider som lungekreftonkolog. Hun har mottatt forskningsstøtte fra legemiddelindustrien til prosjekter og har holdt foredrag/deltatt i møter arrangert av AstraZeneca, Roche, BMS, Takeda, Pfizer, MSD og AbbVie.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2019