Inn med debrifing for bioingeniører!

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Kristin Ruså Sørby, bioingeniørstudent ved Universitetet i Tromsø (UiT) og studentrepresentant ved Bioingeniørfaglig institutt (BFI), Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO)

BIOINGENIØRENE UTGJØR en faggruppe som få har et forhold til. Vi vaker i områdene mellom medisin, kjemi, fysikk og teknologi, vi er opptatt av kvalitetssikring – og vi oppholder oss på laboratoriet med våre maskiner, kjemikalier og pipetter.

Mange er også ute på gulvet med menneskelig interaksjon fordi hverdagen omfatter blodprøvetaking. Da medfølger møter med ulike mennesker – og tro det eller ei: Som prøvetakere har også bioingeniører en psykisk helse som kan settes under press.

UTFORDRINGENE. Det kan handle om en spent kvinne som kommer inn i prøvetakingsenheten for å ta en blodprøve for måling humant choriongonadotropin (HCG), eller en mann med psykose som er så utfordrende at politiet må kontaktes. Som oftest går prøvetakingen greit, men det snakkes det lite om hendelsene etter at man som prøvetaker har følt seg lammet, skjelven, kvalm eller redd. Dette har skjedd meg, og jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg – eller til hvem?

Har vi bare godtatt at vi ikke trenger å snakke om ting som er vanskelig på jobb fordi vi «bare er på laben»?

FLAUT. Jeg har inntrykk av at det ved sengepostene og akuttmottaket er rutiner for å ivareta ansatte og kolleger etter utfordrende hendelser. Men hva med bioingeniørene? Vi har ikke like mye pasientkontakt, men den lille kontakten vi har, kan være like vanskelig. Det er nesten flaut at store laboratorier med egne prøvetakere for øyeblikkelig hjelp ikke har solide systemer for debrifing etter vanskelige situasjoner.

Det sier seg selv at det å ha ansvar for prøvetaking på trombolysealarm, traumemottaksteam, medisinsk mottaksteam og andre akutte hendelser, byr på situasjoner som kan være krevende faglig og rent praktisk, kanskje aller mest psykisk.

SYKEFRAVÆR. Vi er profesjonelle som «bare skal inn å ta en blodprøve», men oppi det hele er vi også mennesker. Vi har alle vår bagasje med styrker og svakheter som må ivaretas dersom vi ønsker å også holde bioingeniørene i arbeid. Det er klart at hvis man gruer seg til å gå på jobb som prøvetaker fordi man i forrige uke ble slått til av en sint pasient, blir sykefraværet deretter.

Jeg nekter å tro at det bare er jeg som går rundt og kjenner på litt skjelvende hender eller hjertebank etter utfordrende situasjoner som prøvetaker. Det kan ikke være så vanskelig å ha et tilsvarende system for ansatte på laboratoriet som for resten av sykehuset? På lik linje med sjåfører, snekkere, piloter, leger eller sykepleiere, har også bioingeniører en psykisk helse. Derfor ønsker jeg skikkelige ordninger for debrifing etter utfordrende hendelser på jobb.

Ingen øvrig oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/14-2019