Industriens problematisering av en todelt helsetjeneste

Jeg tror ingen vil tilbake til en helsetjeneste med større dødelighet for alvorlige sykdommer. Det er et tankekors når industrien problematiserer at vi er i ferd med å få en todelt helsetjeneste.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Stig Slørdahl

Kronikk: Stig Slørdahl, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF og leder av Beslutningsforum

IBLANT BLIR VI alle nostalgiske med tanke på hvordan det var før. Vi har lett for å huske større nærhet til helsepersonell som var få og markerte, langt flere tilbud i lokalsamfunnene med fødestuer og sykehus som gjerne behandlet sykdommer og tilstander som i dag krever lang reisevei, og ikke minst større likeverdighet i behandlingstilbud og at helseforsikringer var uaktuelt.

Selvfølgelig er dette ingen sannhet. Jeg tror ingen vil tilbake til en helsetjeneste med langt større dødelighet for de alvorlige sykdommene. På 1990-tallet, før vi hadde hørt om helseforetak, var ventetider og økonomi ute av kontroll. Avansert behandling var mer avhengig av hvor du bodde – og sannsynligvis mer av pasientens posisjon og ressurser. Mitt første store avisoppslag i en avis var sammen med en pasient som hadde ventet på sykehuset i ett år for å få plass i sykehjem. Nå kan pasienter vise til rettigheter på mange områder. Kort sagt har vi aldri før hatt en bedre helsetjeneste på internasjonalt toppnivå – og som bidrar til at vi både lever lenger og med bedre livskvalitet.

FORSKJELLENE. Det som skjer utenfor helsetjenesten, er likevel det som er viktigst for helsen, og her er utviklingen mer bekymringsfull. Alt tyder på at helseforskjellene øker i Norge – og mer enn i enkelte andre europeiske land. Oppvekst, skolegang, arbeidsliv og levekår for øvrig gir store helseforskjeller. Folkehelseinstituttet har vist at de de aller rikeste 40-åringene kan regne med å leve i opptil 14 år lenger enn dem med lavest inntekt i Norge, og forskjellene har økt betydelig mellom 2005 og 2015.

Derfor vil politikken på mange ulike samfunnsområder påvirke utviklingen av folkehelsen. Alkoholpolitikk, skattepolitikk, skolepolitikk, boligpolitikk og bilpolitikk har betydning for eventuelle helseforskjeller i befolkningen. Samtidig er vi opptatt av å skape et samfunn der alle skal behandles likt uansett inntekt og posisjon, men også at pasienter med ulike sykdommer skal oppleve seg like mye verdt i helsetjenesten.

Derfor er det bekymringsfullt at enkelte pasientgrupper synes å ha bedre tilgang på medie- og politisk innflytelse, mens andre pasientgrupper glemmes i den offentlige debatten. Historisk sett er det ingen tvil om at for eksempel psykiske lidelser og rusproblemer har hatt mye mindre status og oppmerksomhet i helsetjenesten enn en del andre typer sykdommer. Her har dagens helseminister vært en pådriver for likeverdighet mellom ulike pasientgrupper – og oppmerksomheten rundt dette har blitt større.

TODELINGEN. Så er spørsmålet hvorfor en stadig mer likeverdig helsetjeneste har fått ord på seg for å skape en todeling, mens todelingen i samfunnet som påvirker helse – tidvis og i langt større grad – forblir en akademisk øvelse. Særlig på legemiddelområdet fokuseres det nå på en todeling av helsetjenesten. Jeg tror det er flere årsaker. Vi diskuterer offentlig rundt prioriteringskriteriene og hvilke nye metoder som blir tatt inn i den offentlige helsetjenesten. Det gir særlig oppmerksomhet rundt de tilfellene hvor Beslutningsforum sier nei.

Industrien kan sikre tilgang til sikre og effektive medikamenter, hvis den tilbyr nye legemidler til en kostnadseffektiv og bærekraftig pris

Videre har behandlingsmulighetene endret seg dramatisk for enkelte pasientgrupper. Vi kan nå behandle sykdommer som før var uten behandling, og mange kan leve lenge med alvorlig sykdom.

TANKEKORSET. Det er ikke lett å være lege for pasienter å fronte at den offentlige helsetjenesten ikke ønsker å ta i bruk et nytt legemiddel du er overbevist om kan hjelpe pasienten din. Videre er forsikringsbransjen opptatt av å selge forsikringer og legemiddelindustrien av å selge nye legemidler til høyest mulig pris. Det er estimert at vi har forhandlet ned prisene med rundt 20 milliarder kroner de siste fem årene, og det er vanskelig å tenke seg hvor vi skulle ha tatt pengene fra ved sykehusene hvis vi skulle ha betalt listepris.

Det er et tankekors når industrien problematiserer at vi er i ferd med å få en todelt helsetjeneste. Industrien kan faktisk sikre at norske pasienter får tilgang til alle nye medikamenter som er sikre og effektive, hvis den tilbyr legemidler til en pris som er kostnadseffektiv og bærekraftig for helsetjenesten. Vi er avhengig av at de skal ha god fortjeneste og at det er et attraktivt marked, men eksemplene er for mange om at enkelte prøver å presse mest mulig ut av pasienter og helsetjenester globalt.

RETTFERDIGHETEN. Vi er opptatt av å bruke de offentlige midlene som stilles til disposisjon for helsetjenesten på best mulig måte, det vil si mest mulig helse for hver krone, i tillegg til at alle pasientgrupper skal oppleve at de er like mye verdt for samfunnet. Det vi ikke kan, er å disponere den enkeltes personlige økonomi. Derfor vil det, som for alle andre samfunnsområder, være slik at noen kan kjøpe tjenester andre ikke får, men det gir en sterk motivasjon for hele tiden å prøve på å gi en best mulig helsetjeneste for alle. Nå innebærer også tilgang på penger at enkelte kjøper tjenester som ikke gir mer helse, men som heller forkorter liv og gir dårligere livskvalitet.

Jeg tror at helsetjenesten i Norge aldri har vært mer likeverdig enn i dag, men at argumentet om todeling kan brukes i all fremtid. Derfor er det viktig at påpekingen av dette ikke brukes til å gi de som allerede får mest av helseressursene, prioritet foran grupper som ville ha hatt langt større helsegevinster med de samme ressursene. Dette gir ikke presseoppslag, men bidrar til en rettferdig helsetjeneste.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/14-2019

Powered by Labrador CMS