Skjev utvikling

Innlegg: Astrid Thokle Hovden er lege og rådgiver i KPMGs helseteam.

I SITT INNLEGG Jon Magnussen 3. juli stiller Jon Magnussen tre spørsmål til mitt innlegg om todelt helsevesen. Her er mine svar.

1) Mener ATH at alle pasienter (altså ikke bare de med kreft) har krav på at det offentlige dekker den beste behandling tilgjengelig, uansett kostnad?

Nei. Selv om regjeringen ifølge Prioriteringsveilederen har som mål "å skape pasientens helsetjeneste der alle skal ha trygghet for å få hjelp når de trenger det" må det være en grense for kost/nytte. Vi har en ramme for totale ressurser og må derfor prioritere. Uten prioriteringer ville andre områder enn helse måtte lide betydelig. Ressursbehovet innen helse ville dessuten kunne stige ukontrollert og legemiddelfirmaene ville kunne presset prisene ytterligere for maksimering av profitt.

2) Mener ATH at det offentliges betalingsvilje for nye kreftmedikamenter er for lav?

Uten tilstrekkelig åpenhet om legemiddelpriser er det vanskelig å svare klart på dette. De fleste av oss mangler innsikt i denne delen av beslutningsgrunnlaget som er nødvendig for å mene noe om dette. Jeg stiller imidlertid spørsmålstegn ved om grunnlaget for beslutningene i Beslutningsforum er lagt på best mulig måte med tanke på forumets sammensetning og viser til den danske modellen med mange fageksperter involvert i beslutningene, til forskjell fra bare direktørene i våre fire regionale helseforetak.

3) Er ATH enig i at en modell hvor legemiddelfirmaene reduserte sine priser ville være et godt eksempel på slike «bærekraftige samarbeidsformer»?

Ja. Reduserte legemiddelpriser vil selvsagt gjøre medikamentene lettere tilgjengelig for pasientbehandling og samtidig bedre den økonomiske bærekraften i helsevesenet vårt. Fra et norsk helsesystemperspektiv ville dette dermed bidratt positivt til økt bærekraft. I hvilken grad farmasøytisk industri vil være enig avhenger av hvilken effekt reduserte inntekter påvirker ønsket om utvikling av nye medikamenter, og således bærekraft sett fra deres side.

BØR UTFORSKE SAMARBEID. Gitt at den økonomiske gevinsten for legemiddelfirmaene faktisk er så formidabel som vist i artikkelen fra JAMA, burde legemiddelindustrien likevel ha gode forutsetninger for å drive videre forskning og utvikling av medikamenter, samt få dekket opp for utgifter til utvikling av medikamenter som aldri kom på markedet.

I en «bærekraftig samarbeidsform» bør også samarbeidet mellom norsk offentlig helsevesen og farmasøytisk industri utforskes nærmere, spesielt i lys av den medikamentmangelen Norge nå opplever. Spørsmålet er hvordan vi kan få til et godt og forpliktende samarbeid som sikrer Norge tilgang på medikamenter, samtidig som industrien sikres de nødvendige inntektene. Denne diskusjonen går dog utenfor denne replikken.

Jeg er også enig i Magnussens utsagn om at om prioritering innenfor en ressursramme vil fortrenge eksisterende tiltak. Prioritering av offentlige midler må nødvendigvis føre til at noen får sitt tilbud redusert, endog fjernet, noe som i ytterste konsekvens kan få fatale utfall.

SKJEV UTVIKLING. Hovedhensikten med mitt opprinnelige innlegg var å synliggjøre den økende forskjellen mellom private og offentlige tilbud. For få år siden så vi på private helseleverandører som en mulighet for å få rask tilgang til eksempelvis enkle kirurgiske inngrep. I dag kan et privat sykehus derimot bety overlevelse eller ikke, dersom man er heldig å ha helseforsikring eller selv har en stor pengesum å bruke på dyr kreftbehandling. Således vises skjevheten og alvoret i denne utviklingen.

Det er ikke åpenbart hvordan dette kan løses, men kanskje kan denne diskusjonen være et skritt på veien. Vi inviterer også helsepolitikere og representanter for både privat og offentlig helsevesen til videre debatt under Arendalsuka.

Ingen oppgitte interessekonflikter.