Omfordeling av sykelønn med Robin Hood-moral

Kronikk: Knut Hjortaas, spesialist i allmennmedisin og fastlege hos Legene Hjortaas på Hønefoss

SOM MANGEÅRIG fastlege og arbeidsgiver i min fastlegepraksis kjenner jeg rollen både som sykemelder og mottaker av sykmeldinger, og jeg har gjort meg noen tanker i den forbindelse.

Det tas med jevne mellomrom til orde for at man er nødt til å se på sykelønnsordningen vår, som i verdenssammenheng er unik. Ingen andre land kompenserer sykefravær 100 prosent. Vi i Norge gjør jo heller ikke det: Etter 52 uker nedsettes ytelsen til to tredeler i form av arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd, og mange blir også friskmeldt til arbeidsformidling, som heller ikke er særlig gunstig økonomisk sett.

Prinsippet om egenandel er velkjent i helsesektoren. Som fastlege avkrever jeg egenandel av pasienter med alt fra senebetennelser til depresjon og alvorlig kreftsykdom, med noe vekslende magefølelse.

ULOGISK. Egenandelsprinsippet brukes også delvis i sykelønnsordningen, der staten ved Arbeids- og velferdsetaten (Nav) betaler det meste, arbeidsgiver noe – men den tredje part, pasienten, er unntatt de første 52 ukene. Tanken om at arbeidsgiver skal betale noe, må jo være at man tenker arbeidsgiver da blir mer motivert til å hjelpe sin arbeidstaker tilbake i en tilrettelagt jobb.

Det rare er jo at arbeidsgiver dekker 100 prosent i 16 dager, for deretter å slippe unna. Nav behøver ikke motivere seg før dag 17 inntrer – også ulogisk. Arbeidsgiver burde heller få fordelt sine 16 dager ut over en periode med for eksempel 20 prosents dekning, noe som ville gi en motivert arbeidsgiver i hele 16x5 = 80 dager. Og Nav burde være med fra start.

Og så pasienten selv: Ved å måtte betale en egenandel på bare 10–15 prosent av sykelønnen, ville arbeidsmotivasjonen antakelig øke for mange pasienter, slik at man stimuleres til å tenke ut kreative løsninger rundt sin restarbeidsevne. Og motsatt: Ved bevarte 85–90 prosent av ens lønn, kan man også klare seg en god stund fremover hvis sykdommen trekker ut i tid.

ROBIN HOOD-MORAL. Men å frata folk tradisjonelle rettigheter, er selvfølgelig vanskelig. Det vil være lettere hvis man appellerer til fordelings- og rettferdighetsprinsipper, ikke minst overfor arbeidsorganisasjonene. Det er her Robin Hood-moralen kommer inn. Som kjent tar han fra de rike og gir til de fattige.

Hvem er så de rike og fattige? Som «rike» må vi regne dem som har tidsbegrenset sykdom, som har sitt faste arbeidsforhold intakt og som de skal tilbake til innen dager, uker, eller måneder – og som slipper å refinansiere eller måtte selge sin bolig.

Som «fattige» må vi regne dem som er syke over lang tid, det vil si mer enn ett år, med da antakelig mer alvorlig og ofte kronisk sykdom og andre konsekvenser, som eventuelt salg av bolig og generell refinansiering.

OMFORDELING, IKKE KUTT. Hvis man omfordeler sykelønnsmidlene mellom disse gruppene slik at «de rike» betaler en egenandel, og «de fattige» får økt sin ytelse tilsvarende, vil dette være lettere å argumentere for politisk. Da må organisasjonene avsløre om de bare vil ha mest mulig til dem som har mest, det vil si jobb og helse, eller om de også har et hjerte for dem som har minst – som av helsemessige grunner faller ut av arbeidslivet og blir trygdet før de når sin pensjonsalder.

Prinsippet blir altså omfordeling, ikke «kutt», for verken staten eller befolkningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/12–2019